Her sitter vi på eller rundt en holme i Tromsøysundet og forsøker å leve et behagelig liv i et klima beregnet for sel og sjøfugl, med to uker kleggbefengt sommer og en høst så lang og mørk at det ikke finnes nok Leonard Cohen-plater i verden til å tonesette elendigheten.

Så kommer vinteren, som regel aldri under 6 måneder lang.

Det blir kaldt. Det blir glatt. Det kommer stormer. Og det kommer snø.

Tross alt går det jo an å ha en slags tilværelse her nord, hadde det ikke vært for den pokkers snøen.

Hittil i vinter har jeg ligget på tre til fire runder med snøskufla – daglig. Et snitt jeg ikke har vært i nærheten av siden snøvintrene 1997 og 2000, så her er det all grunn til å løfte bekymret på øyenbrynene.

Lavtrykkene overtar for hverandre i en evig, arktisk jenka, noe som kan være et skremmende forvarsel om rekordjakt på snødybder. Når man har kreket seg inn i varmen etter nok en tête-à-tête med metervaren fra himmelen, må man attpåtil forholde seg til hvordan andre takler vinteren.

En eller annen kom en gang med begrepet «himmelens korrekturlakk» om snø (og tror du ikke litt kjapp googling viser at det var Anne Grete Preus, av alle artister i verden), noe som kanskje kan gjelde for områder med en og annen forvillet byge en stille ettermiddag i januar. Korrekturlakk skulle ellers tilsi at snøen retter opp feil, men som vi alle vet – snøen må flyttes på. «Korrekturlakken» i Tromsø kommer ikke i små 100-millilitersflasker.

Som om ikke snømåking er kjedelig nok, blir man overfalt av et forbrukerpress uten like.

I en by som jevnlig overfalles av kong Vinter, er nemlig ingen regnet som et skikkelig mannfolk med mindre man kan paradere med en snøfreser av riktig merke og minst tosifret antall hestekrefter. De ekte mannfolka kaster ikke bort verdifull skrytetid til å snakke om fotball eller strømpriser.

Førtiårskrisa i Tromsø avstedkommer ikke innkjøp av motorsykkel og skinndress; nei når gutta i ishavsbyen får de første grå hårene, kjøpes det inn kjeledress og snøfreser. Treffer du en kar ute i vinterhalvåret, er det første som bringes på banen om du har snøfreser, hvilket merke, hvor mye den kostet, hvor mange meter den kaster kramsnø med et hint av skare og hvor dum naboen er som har en billigfres fra Kina.

Selv har jeg en femten år gammel freser fra nettopp midtens rike, som hittil har brøytet i underkant av fire meter snø på fire måneder. Først ville ikke skovlene gå rundt, og da dette problemet ble løst ved hjelp av oppkuttede fingre og frustrerte tårer, sluttet fremdriften straks etter å virke.

Når det gjelder pris per meter frest snø, kan jeg følgelig konkurrere med hvem som helst, men ikke stille opp i noen pissekonkurranse med Honda, Ariens og hva de nå heter, de virkelige snøfreserne der ute. Lyden av en munter snøfresermotor mens man selv smører inn snøskufla med matolje i et desperat forsøk på å «gli bedre» er omtrent like motiverende som å fiske med sytråd og bøyd knappenål i bekken, mens naboen har juksamaskin og sjark.

Det er dog ikke bare snøfresere som flytter snø. Vi må ikke forglemme landeveiens aller edleste riddere, snøryddingens svar på Chuck Norris: brøytemannskapene. Ikke bevæpnet med annet enn en pakke rullings til de mørkeste nettene og en termos lunken traktekaffe, jager de gjennom natten for å holde veiene fri for snø og slaps. At en god del havner i avkjøringene våre, må man jo bare ta med godt humør.

Imidlertid havner man fort i en lojalitetsskvis når Remiks sitt behov for å nå søppeldunkene kolliderer – helt bokstavelig talt – med brøytesjåførens behov for å kunne brøyte helt ut mot veikanten.

Plasser søppeldunken nær veien, sier Remiks og maner om nødvendigheten av at søppelbilen kommer til med sin automatiske løfteklo. Dermed har søpla blitt trukket ned til veien i all slags vær, for, som det heter i det amerikanske postvesenets uoffisielle motto: Verken snø, regn, varme eller nattens mørke forhindrer disse bud fra å fullføre sin oppgave.

Så annenhver tirsdag plasserer jeg søppeldunken ved veien og annenhver tirsdag kjører plogen forbi og velter dunken. Men man beholder jo humøret.

Ja, med mindre man snakker om vinteren med andre. «Vi bor ikke her på grunn av været». Vel, dypest sett gjør vi vel det? Golfstrømmen har gjort norskekysten overraskende gjestmild og havet har gitt folket som har klamret seg fast ved marbakken gjennom tidene en overflod av sjømat å leve av.

«Vi vet hvor vi bor». Her har jeg syndet selv, jeg innrømmer det. Det er liksom så lett å kaste ut når man møter noen under et polart lavtrykk og det høres umiddelbart fornuftig ut. Men, ærlig talt, finnes det en mer irriterende ting å si?

Selvfølgelig vet vi hvor vi bor. Personer som ikke vet hvor de bor, er stort sett enten i førskolealder, sterkt preget av alderssvekkelse eller stortingsrepresentanter med pendlerbolig. Hadde man samme fascinasjon av innbyggernes egenkunnskaper om geografisk tilhørighet i tidligere tider? Pustet keiser Titus lettet ut da han hørte om vulkanutbruddet som ødela Pompeii i år 79, siden han hadde det bekreftet fra sikre kilder at folket der i det minste var klar over hvor de bodde?

Når irritasjonsbarometeret har passert «sint» i rakettfart, sust forbi «rasende» og stanger mot «fly forbannet», dukker det for sikkerhets skyld alltid opp en eller annen lykkelig skientusiast som gledesstrålende kan fortelle om perfekte forhold «off-piste» og ytrer ønske om «snø, masse snø».

En typisk representant for denne arten mennesker er folk fra Østlandet som begynner sin yrkeskarriere med ett år eller to i Tromsø for å få arbeidserfaring nok til å forsvinne igjen, og i mellomtiden lar seg blende av det eksotiske Nord-Norge.

De dukker gjerne opp igjen på langhelg i byen noen år senere, hvor de drikker utepils på Skarven og beklager seg over at det ikke er lagt mer til rette for skigåing i Grønnegata, før de stikker hjem for å klippe plenene sine på Østlandet i mars måned.

For å sitere trønderrockeren Terje Tysland: «Æ vart så rasanes æ koinn ha slått dem rett i hjel».

Da er det lite annet å gjøre enn å fylle kaffekoppen, henge kjeledressen til tørk og fokusere på at det bare er et par måneder igjen til vinteren er på retur.

Nok til å slite ut både snøfresere og spader.