Krykkja er tilbake i byen. Hva gjør Tromsø nå?

Fuglene dro senhøstes langt ut i havområdene, utenfor Newfoundland, hvor de har vært i den mørkeste vintersesongen. Når sola kommer høyere over horisonten vender ho østover for å hekke langs steder ved kysten – også i Tromsø.

Fuglene har forlatt sine tradisjonelle hekkeområder i fuglefjellene, og søker nå til urbane strøk for å hekke. Ute i havet blir flere og flere av de bratte klippene tomme. Krykkjene er blitt klimaflyktninger som kommer til oss for beskyttelse, og stadig flere kommer hit. Hva gjør Tromsø nå? Er det mulig å tenke seg en sameksistens mellom fugl og mennesker i et urbant miljø?

Situasjonen for sjøfuglene er dramatisk: Med en reduksjon på inntil 75 % for flere arter de siste 30 årene, er mange av våre kjente og kjære sjøfugler sterkt utrydningstrua: lomvi, alke, ærfugl og terne. Også krykkja er rammet. Krykkjebestanden langs det norske fastlandet har gått tilbake med 60–80 prosent, og studier viser at krykkja kan forsvinne fra fuglefjellene i løpet av de neste 40–50 årene.

De har tidligere levd i kolonier på mange hundre tusen i store fuglefjell, så de som kommer til kysten nå, er en siste rest av en sterkt trua art. Denne urbaniseringa henger sammen med klimaendringer; vanskeligere mattilgang, hardt vær i fuglefjellene og trussel fra predatorer gjør at krykkja ikke lykkes i å fostre fram unger i sine naturlige habitat i fuglefjellene. De søker beskyttelse hos oss i byen.

Dette dystre bakteppet danner bakgrunnen for Forskningsprosjektet «Fuglan veit», leda av Universitetet i Tromsø. Prosjektet har som mål å skape ny kunnskap og oppmerksomhet om sjøfugl som del av nordnorsk kystkultur. Prosjektet tar et historisk tilbakeblikk på ulike måter å leve med og av sjøfugl gjennom det unike sjøfuglarkivet ved Tromsø Museum fra 70-tallet. Her ble ærfuglrøkting, dun – og eggsanking, samt fangst av sjøfugl til matauk langs kysten i Nord-Norge behørig dokumentert gjennom lydopptak, foto og intervju. Denne arven er det mange som fortsatt relaterer til.

«Fuglan veit» ser på relasjonen mellom mennesker og sjøfugl, og er opptatt av hvordan tradisjonelle praksiser kan bidra til å mobilisere nye former for sameksistens. Samfunnsforskere, sjøfugleksperter arbeider sammen med lokale aktører for å bidra til en bedre forvaltning av sjøfuglene, der lokalkunnskap og praksiser blir tatt med i betraktning – for å bedre hekkeforholdene for trua sjøfugl.

Som et ledd i dette prosjektet vil vi også følge krykkja i Tromsø fremover, og se på bestandsutvikling og hekkesituasjonen, samt etnografiske studier av både fugl og folk, for å undersøke hvilke mulighetsrom som finnes for sameksistens mellom fugl og mennesker i et urbant miljø. Gjør vi nok for at krykkja får beskyttelse, og er de tiltakene som nå gjøres i tråd med god forvaltning?

Tromsø kommunes visjon «Sammen for et varmt og livskraftig Tromsø», setter søkelyset på integrering, inkludering og byens innbyggeres muligheter for å leve og overleve. Blir det også tatt hensyn til fugler som innbyggere her? Hvilket ansvar har det offentlige når utrydningstruede arter kommer til byen for beskyttelse?

Ifølge Naturmangfoldloven §§ 8–12 slås det fast at offentlige beslutninger skal ivareta naturmangfoldet i bl.a. byggesaker og byplanlegging. Med rødlista arter i vår umiddelbare nærhet vil det gi offentlig forvaltning et mulighetsrom til å ta hensyn til disse (NOF Finnmark, 2019). Men i praksis trumfer hensynet til bygg og menneskelige (som også er legitime) hensyn idet bygg på bygg i Sør-byen nå dekkes til og sender krykkjene ut på videre leiting etter nye bygg og hekke på.

Her i Tromsø har vi fått smake på livet med krykkja, og det har ikke vært enkelt for dem som har ho så tett innpå seg. Det er en bråkete nabo, som invaderer byrommet med skitt og skrål. Krykkja slår seg ned på steder som skaper utfordring for sameksistens, og i mediebildet er det mange som ber om tiltak for å få ho fjerna.

Samtidig er det stadig flere som ser fuglene som en ny nabo vi må tolerere og bry oss om. Det pågår nå en debatt om å ta i bruk kompenserende tiltak i tillegg til hvordan man kan bli kvitt krykkja. Hvordan kan vi finne alternative hekkeplasser for dem? Det er nå flere initiativ på gang for å bygge ulike former for krykkjehotell for å tilrettelegge for hekking på steder hvor folk og krykkja kan leve i fred for hverandre.

Å lese byutviklingsplanene med krykkjebriller kan bli en interessant øvelse – for hvem legger premissene for planene for byen vår? Der Mack-kvartalet befinner seg nå, vil det komme «en helt ny bydel», med hotell, handlegate og konserthus, i tillegg til det nye Nordområdemuseet som blir liggende mellom Framsenteret og det nye Mack-kvartalet.

Tas det hensyn til andre arter, som krykkja, i slike utbygginger? Å få mer kunnskap om byen og krykkja, og hva vi praktisk kan gjøre for å bedre situasjonen betyr bl.a. å følge møter mellom krykkja og oss mennesker i byggesaker, forskning, forvaltning, handel, aktivisme og kunstuttrykk.

At krykkja er blitt mer urban er ikke unikt for Tromsø. Vi ser det både i Vardø, Hammerfest og på Andenes i nord, og Rørvik og Ålesund lenger sør. Det er heller ikke unikt for norskekysten. I Storbritannia har særlig Newcastle opplevd at store krykkjekolonier har slått seg ned i bysentrum langs elva Tyne som renner gjennom byen.

I Tromsø er det særlig offentlige bygg som har blitt bosted for krykkja. Her er den som regel en uønska nabo, og det gjøres nå mange tiltak for å hindre at de får bygge reir, på Fylkesbygget, Framsenteret og Nordnorsk kunstforening. Med sklibrett, netting og pigger skal fuglen hindres i å hekke, noe som fører til hjerteskjærende scener der krykkja desperat forsøker å komme til hekkeplassen hun søker målrettet til.

Krykkja vil tilbake der ho har hatt reir fra før, og har en sterk trofasthet til samme reir. Hun avhenger av forutsigbarheten i å hekke på samme reirplass år etter år for å få fram unger. Naturmangfoldloven anerkjenner fredning av arter i hekketiden, og det er forbudt å forstyrre hekkende fugl. Men anerkjenner den krykkjas sterke behov for å komme tilbake til samme reirplass? For en art som går så sterkt tilbake, mye pga. manglende evne til å få fram unger, kan forutsigbare hekkeplasser også i byen være løsningen for å hindre at den forsvinner.

Vi vil advare mot panikk-tiltak, som vi ikke vet konsekvensene av. Ansvaret bør heller ikke legges på enkeltindivider og bygningseiere, men bør løftes på et mer overordnet nivå. Krykkja forsvinner ikke fra byen selv om hvert enkelt bygg gjennomfører tiltak. Krykkja vil bare finne nye steder å hekke på, og problemet flyttes dermed bare videre rundt om i byen.

Her kan vi hente erfaring fra steder som Newcastle, hvor de har identifisert toleransesoner i byrommet. Det vil si områder i bysonen hvor det er lagt til rette for at krykkja kan hekke.

Erfaringene derfra viser at krykkja kan være et naturlig og positivt innslag i bybildet, for både byfolk og besøkende. I tillegg har de etablert et samarbeidsråd, «the Tyne Kittiwake Partnership», med representanter fra alle berørte parter som sammen diskuterer utfordringene og kommer fram til løsninger og muligheter som gjør det mulig å ivareta denne truede arten.

Newcastle har på denne måten gått foran som et forbilde for ivaretakelse av denne ikoniske kystfuglen, krykkja. Kanskje er dette erfaringer Tromsø kan dra nytte av som den arktiske klimanøytrale hovedstaden vi ønsker å være?

Vi må finne måter å leve sammen med utrydningstrua arter på, også krykkja. Tiltak som hindrer krykkja i å hekke kan sees på som en aktiv måte å bidra til deres utrydding. Vi må ta innover oss at vi lever i «Menneskets tidsalder» (Antropocen), og at vi er inne i den 6. masseutryddelsen.

Alt av natur er påvirket av mennesket; Vi finner spor av menneskelig aktivitet overalt: i havet, jordsmonnet og lufta, alt levende er påvirket av menneskelig aktivitet. Vi har stor påvirkningskraft i arters utryddelse, men vi kan også legge til rette for at trua arter overlever. Her kan Tromsø by gå foran og gjøre en forskjell.