Jeg vet det: Vi er født nakne, nakenhet er naturlig, alle kropper er naturlige, de er fine som de er, strekkmerker fra graviditet er tigerstriper, arr fra verdens hardeste kamp, cellulitter er kroppens egne smilehull, vær stolt av kroppen din som har tålt alt tulleriet du har funnet på til nå, klapp den på skuldra og si «bra jobba».

Jeg vet det, men det er bare det at det ikke alltid føles så naturlig å være naken. Iblant føles det regelrett unaturlig, for hvordan hilser man egentlig på folk når man selv er naken og de er påkledde? Hilser man i det hele tatt, eller skal man overse at man har sett hverandre? Dette høres kanskje ut som et usannsynlig scenario, men denne agurkproblematikken, dette «Hva er egentlig reglene her?»-dilemmaet, er livet mitt i fem minutter to ganger i uka.

Kort fortalt er jeg en ikke-naturistisk mor til to som er på det vi utopisk nok kaller badeland to ganger i uka. Se på det som et bidrag til folkehelsa, eller en (for det meste) hyggelig, nærmest utelukkende positiv, familieaktivitet. De har lært seg å svømme, dykke etter ringer og hoppe fra tremeteren. Mammaen i huset har gått fra å hate å bade til å akseptere at vann fins og at det er ok å flyte rundt i det, selv om det fremdeles føles unektelig rart å sitte tett i tett med andre halvnakne, voksne mennesker og koke i klor.

Å sprade halvnaken eller naken rundt i det offentlige rom har aldri vært for meg. Ja, jeg heier på kropper og åpenhet og alt det der, men jeg er ikke en sånn som føler meg fri uten en tråd og som helst skulle gått på butikken og jobb kun iført egen hud dersom det var lovlig. Tvert imot. Men etter at man har fått barn, må man, uansett hvem man er, late som at man føler seg ekstremt komfortabel i egen kropp. Det er på mange måter en plikt man har som mor, har jeg tenkt.

Det som gjør hele badeopplevelsen, fra garderobe til basseng, emosjonelt overkommelig for min del er at vi alle er i samme båt. Vi spankulerer alle rundt der i badetøy, noen i noe fancy og nyinnkjøpt noe, mange av oss i noe fra fordums tid som så vidt gjør jobben. Vi står alle nakne i dusjen, gjør hverandre den tjenesten med å fjerne dagens skit før vi deler klorvann. Det er liksom avtalen.

Og det kan skje masse uforutsette, pinlige episoder i garderobe og ute i bassenget. Her snakker vi både om observasjon og produksjon av uønskede lyder fra naken hud, bumping av nakenrumper når begge rekker seg etter såpa, kanskje en arm kommer borti noe mykt. Pupper kan falle ut og badeshortser kan falle av. Og det er greit. Vi takler det. Sånt skjer.

Men hver ettermiddag i hverdagene på badeland oppstår det noe som nærmest må defineres som et grovt kontraktbrudd. Da kommer det en hel haug med unger som skal på svømmetrening med deres påkledde respektive på slep – inn i dusjområdet. Du som bare sto der og såpet deg inn i dusjen, er plutselig omringet av voksne mennesker som i fullt alvor trasker rundt i dongeri og slippers.

Kanskje kjenner du, som meg, en umiddelbar trang til å løfte hendene i været, som om du har blitt fersket av politiet i ufrivillig blotting. Eller kanskje du føler deg utsatt, på display, og fåfengt forsøker å dekke deg til med hendene, før du innser at det ikke er en effektiv måte å dusje på og gir opp. Uansett har du nok aldri vært så naken før som du er nå.

Og hadde du vært i en fremmed by, i et fremmed land, hadde det kanskje ikke gjort deg så mye. Men Tromsø er en sjarmerende, liten by, der mange kjenner mange og alle kjenner apa, og ja da, jeg treffer kjentfolk inne i dusjområdet hver uke, jeg. Er vi begge nakne, er vi jo i samme båt, og så får man se om man slår av en prat eller nøyer seg med et «hei». Men veldig ofte er det påkledde kjentfolk som dukker opp i dusjområdet, helst akkurat idet man står klissnaken i en uheldig positur for å hjelpe ungen med å få av badetøyet.

Jeg ser det på dem, de ønsket ikke å se det de nettopp så, de ønsker verken å være her akkurat nå eller å slå av en prat med nakne kjenninger. Men vi har jo fått øye på hverandre, så hva gjør man? Vi kunne begge ha latt som ingenting, men dessverre er ikke det en av mine styrker, i slike situasjoner må jeg ta ansvar. Så hva gjør jeg?

Jo, jeg sier «halla» på en overdreven «det var akkurat deg jeg ville treffe nå»-måte, kanskje etterfulgt av en avslappet knekk i kneet. Hadde det vært en krakk der ville jeg sikkert plassert foten nonchalant på den med albuen oppå kneet, for å demonstrere at dette her, det er null stress, det blir ikke mer naturlig enn dette.

Det kan også hende at jeg sier noe sånt som «ja, nå har du sett meg naken, neste gang er det din tur til å kle av deg», en sånn setning som virket morsommere på vei ut av munnen min enn den viste seg å være på egen hånd ute i luften, med mange tilskuere og en stakkars påkledd mottaker. Jeg, som skal gå foran som et godt eksempel for barna mine, klarte altså å vri en allerede pinlig situasjon om til en slags metoo-forvirret episode der alle følte seg litt skitten til slutt.

Nei, det er ikke lett å være en naken, voksen person slik verden har blitt i dag. Og det er ikke lett å være påkledd kjentfolk heller. Kanskje finner vi ut av det en vakker dag.