Den siste, store Fosen-aksjonen er over, medieoppmerksomheten har lagt seg og samer med vrengte kofter er ikke lenger en del av bybildet i Oslo. For mange går hverdagen videre uten større endringer, men vi som jobber i helsevesenet ser etterdønningene av denne aksjonen tydelig, og det vi ser gjør oss bekymret.
Vi er begge psykologer ansatt i SANKS, Samisk nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsevern og rus, og vi deltok som del av et større psykososialt team i Oslo under den siste Fosen-aksjonen. Vår oppgave under aksjonen var blant annet å tilby samtaler til de som hadde behov for det og bistå i debrif for de som ønsket det. I etterkant av aksjonen har vi et tilbud på inntil tre lavterskelsamtaler til alle som kjenner på et behov for det, og vi ser at tilbudet tas i bruk av berørte.
I etterkant av aksjonen i februar og mars og under den siste aksjonen har vi kjent på en økende bekymring for den psykiske helsen til den samiske befolkningen. Det er lett å tenke at denne sakens påvirkningskraft er isolert til samene som er direkte berørt av menneskerettighetsbruddet på Fosen, men det vi ser er at den har en langt større slagkraft enn det. Sorgen og sinnet for at en dom fra Høyesterett ikke respekteres favner bredt, og påvirker samer i hele Norge, både med og uten tilknytning til reindriften. Under og etter aksjonene har vi snakket vi med mange unge samer som føler seg tvunget til å sette eget liv på pause for å kjempe for en bærekraftig kultur og grunnleggende menneskerettigheter.
Denne kampen koster, og etter at adrenalinet har lagt seg og opplevelsen av det sterke samholdet blekner når de reiser hver til sitt, kjenner mange på en følelse av håpløshet og redsel for at det ikke nytter å kjempe, en redsel for at fremtiden ikke blir bedre, en redsel for at noe grunnleggende i ens identitet, kultur og tradisjoner ikke respekteres og blir revet bort. Mange strever med å gå tilbake til en vanlig hverdag, og for noen kan følelsen av maktesløshet og redsel for fremtiden til den samiske befolkningen bli så omfattende at det utvikler seg til noe mer enn forbigående symptomer på nedstemthet og angst.
Vi har også blitt kontaktet av samer som ikke har vært direkte involvert i aksjonen som har fått psykiske reaksjoner og har hatt behov for samtaler. Aldersspredningen fra de som tar kontakt er stor, og oppsummert er bakgrunnen for at de tar kontakt blant annet at Fosen-saken har reaktivert minner og erfaringer de har med blant annet diskriminering, fornorskningspolitikken, arealinngrep i familiens beiteområder og generell psykisk slitasje for å ha måttet kjempe så mye og så lenge for grunnleggende rettigheter.
Mange samer må bruke tid og krefter for å argumentere og kjempe for rettigheter som majoritetsbefolkningen tar for gitt, som for eksempel retten til opplæring på morsmålet. Når slike kamper pågår over tid og blir møtt med lite forståelse fra storsamfunnet og i mange tilfeller også hets, bidrar det til en slitasje som naturlig nok kan påvirke den psykiske helsen. Det er også barn og unge som i skolegården eller andre sosiale arenaer blir dratt inn i diskusjoner som omhandler Fosen-saken, eller andre saker som omhandler samiske rettigheter, og at det nærmest forventes av enhver same at de skal forklare, forsvare og argumentere for saken. For mange voksne opplevdes det vanskelig å ikke kunne reise til Oslo for å bistå i aksjonen, og mange fulgte tett med på mediene. De forteller at de gikk rundt hjemme og gråt, og uttrykker stor takknemlighet til aksjonistene som de opplever kjemper for hele det samiske folket.
Vi vet også at tastaturkrigerne får det mer travelt når samiske saker aktualiseres i medier, og Amnesty har nylig publisert en rapport som viser at hver fjerde kommentar på Facebook som omhandler samisk tematikk er negative og fordomsfremmende, og underbygger en del myter rundt den samiske befolkningen. Disse mytene omhandler blant annet at samer har mange særrettigheter og goder, at de bidrar lite til fellesskapet, hindrer fremskritt og utvikling, at de ikke er urfolk og lar seg krenke for lett. Ifølge rapporten fra Amnesty økte netthetsen etter Fosen-dommen, og noen aksjonister har også stått fram i media og fortalt om alvorlige episoder med hets og trusler. Dette blir naturlig nok en tilleggsbelastning som utgjør en risiko for å utvikle psykisk uhelse, og enhver same kan kjenne på motløshet ved å ta seg en kikk i kommentarfeltene.
Oppsummert har Fosen-saken bidratt til å gi økt minoritetsstress, og dette gjelder både for aksjonister, reindriftsutøvere som står ovenfor trusler om arealinngrep, men også for samer i alle aldersgrupper som ikke er direkte involvert i aksjonen. Denne saken legges til i erfaringen med å være en minoritet, og sårbarheten for psykiske reaksjoner kan ses i sammenheng med egen historie og egne kamper for retten til å leve som same og bidra til at kultur, tradisjoner og språk videreføres. Det er viktig å påpeke at dette selvfølgelig ikke gjelder alle samer, og at det også er stor variasjon blant samer i engasjement, interesse og holdninger til denne saken. Vi opplever dette likevel som så omfattende at vi er bekymret for konsekvensene dette kan gi for den psykiske helsen til den samiske befolkningen.
Vi sitter på historier som vi ikke kan gå ut offentlig med av hensyn til både taushetsplikt, pasienter og pårørende, men vi vet hva de psykiske omkostningene av dette er. Å stå i kamper som dette påvirker livskvalitet og psykisk helse, og sett i lys av samenes historie og det som fremkom i rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen, blir Fosen-saken for mange en bekreftelse på at samers rettigheter ikke respekteres og at fornorskningen fortsatt lever. Dette er noe vi forventer regjering og storting tar på alvor, for vi trenger at storsamfunnet og de som er ansvarlige for politikken og beslutningene som påvirker samenes liv er sitt ansvar bevisst. Vi som helsepersonell kan bidra med å bistå i prosessen med å lege noen av de emosjonelle sårene den samiske befolkningen har, men de strukturelle rammene og de politiske beslutningene som har bidratt til sårene, har vi ikke muligheten til å gjøre noe med. Kampen om grunnleggende rettigheter og rettssikkerhet har for store menneskelige omkostninger, og valutaen det betales i er livskvalitet og psykisk helse.