I Norge var siviltjeneste et alternativ til militær verneplikt for militærnektere fram til 2012. Personer som hadde en slik tjeneste, ble kalt sivile vernepliktige og tjenestetida var nokså lik vernepliktstida i Forsvaret.

Sivilarbeidere tjenestegjorde i hovedsak i omsorgsyrker, særlig i barnehager og sykehjem, men også ideelle og humanitære organisasjoner og forskningsinstitutter. Ordninga ble oppretta i 1953 og om lag 3.000 unge menn var årlig innom tjenesten.

I dag er det allmenn verneplikt for både kvinner og menn, og vi har et ungdomskull på ca. 60.000. Men verneplikten med tjeneste i Forsvaret omfatter færre enn 10.000. Dette tallet kan økes noe, men det er vanskelig å forestille seg at antallet kan stige til mer 15.000. En del vil av ulike grunner ikke kunne gjennomføre militærtjeneste – kanskje så mange som 10.000.

Likevel vil det årlig gjenstå mer enn 30.000 «årsverk» som samfunnet kan benytte. Det er en ironi at samtidig som velferdstjenestene våre roper på 30.000 årsverk ekstra for å møte utfordringer i et stadig mer aldersprega samfunn, så lar vi den arbeidskraftreserven som 30.000 norske ungdommer kan utgjøre, stå ubenytta.

Det er bred politisk enighet om å opprettholde verneplikten for kvinner og menn. Men i praksis er dette kun ei symbolsk markering av det kollektive ansvaret vi har for å forsvare landet vårt. Bare et mindretall vil uansett få militær opplæring, så vedtaket om allmenn verneplikt bidrar ikke til den tryggheten samfunnet trenger – i krig som i fredstid.

I dagens politiske virkelighet er det null interesse for å styrke den sivile samfunnsinnsatsen på den mest enkle måten – ved å innføre ett års samfunnstjeneste for alle som ikke får plass i Forsvarets førstegangstjeneste. Kan ikke dette ansvaret og engasjementet som ligger i «verneplikten» utvides til også å gjelde forsvar og trygging av sivilsamfunnet?

Vi har mange uløste oppgaver som vi mangler folk til å utføre. Sjøl om arbeidslivet i dag er prega av kompetansekrav og høyt utdanna personale, trengs det folk til å gjennomføre oppgaver «på golvet» – assistentarbeid i skole, barnehage, SFO, fritidsklubber, dagsenter, sykehus, asylmottak, bofellesskap, heimebasert omsorg, frivillighetssentraler, parkvesen, idrettsanlegg, renovasjon, verna bedrifter – lista er lang, og det er fortsatt mange oppgaver som kan utføres uten personale med mastergrad.

Mange arbeidsoppgaver innafor både offentlig og privat sektor utføres i dag av ansatte uten formell utdanning. Det er bare fantasien som setter begrensninger for hvilke arbeidsoppgaver som kan utføres av ungdom. Alt under kyndig veiledning av erfarne arbeidstakere.

Jeg vil oppfordre politikere og myndigheter til først å utrede, og så innføre en reell samfunns- og verneplikt for alle 19-åringer, fra 2030 av. De som ikke velger å avtjene verneplikten i Forsvaret, får tilbud om å gjøre en samfunnsnyttig innsats i ett år etter videregående skole. På linje med militær verneplikt får ungdommene en elementær opplæring der de skal jobbe og får dekket kos, losji og «lommepenger».

Obligatorisk samfunnstjeneste kan derfor ha to formål. Den kan både bidra med assistentarbeid i tjenester og ordninger samfunnet trenger, men også gi ungdom positive erfaringer og ikke minst, påvirke yrkesvalget for ungdom. Dessuten vil ei slik ordning være langt mer rettferdig, ettersom alle, og ikke bare et mindretall, blir pålagt ett års verneplikt.

En obligatorisk samfunnstjeneste kan også være et godt alternativ for de som faller ut av videregående skole ved å gi dem arbeidserfaring. Det er stadig flere unge som ikke er i fast jobb eller utdanning, og andelen uføretrygdede ungdommer øker. For ungdom som ikke veit hva de vil gjøre videre i livet, kan ett års samfunnstjeneste være et godt alternativ til folkehøgskole eller strevet med å forbedre karakter ved privatskoler.

Samfunnstjeneste kan på ingen måte erstatte fagfolk som sykepleiere og helsefagarbeidere i eldreomsorgen, men vil kunne bidra til at eldre får en bedre alderdom gjennom å ha ungdom som samtalepartnere. Slik kan dette være ei ordning som trygger sivilsamfunnet. Etter at siviltjenesten ble avskaffa i 2012 er det ikke lenger mulig å tjene Norge på en ikke-voldelig måte.

Så lenge det er allmenn verneplikt i Forsvaret, må det være et sivilt alternativ. Det er ikke vanskelig å finne områder for å avtjene sivil verneplikt. Det trenger ikke bare innafor pleie og omsorg, da det er mange uløste samfunnsoppgaver vi kan sette ungdom til å bidra innafor.

I ei tid med krig i Ukraina, og der krigen mellom Hamas og Israel fører til at Gaza bombes sønder og sammen, er utfordringa å bidra til nedrustning, avspenning og fred. Norge burde derfor, i tillegg til samfunnstjeneste, gi opplæring og tilby tjeneste innenfor ikkevoldelig konflikthåndtering, omsorg og likeverd. Debatten om kvinnelig verneplikt, dreier seg om likestilling av kjønn.

Hvorfor er det ingen diskusjon om likestilling av alternativer til militær konfliktløsning? Hvor er Fredskorpset i dag? Også assistentarbeid i Fredskorps-operasjoner kunne være et meningsfullt alternativ for ungdom i en fremtidig samfunnstjeneste.