Det er normalt sett helt urimelig at de to tradisjonelle motpolene i politikken, Ap og Høyre, går til det steget og samarbeider på grunnlag av en felles, forpliktende politisk plattform. Det er slikt som stort sett kun forekommer i små enkeltkommuner med spesielle forhold som gjør det aktuelt. Nasjonalt forekommer det ikke med mindre nasjonens fremtid omtrent står på spill.

På fylkesnivå er skillelinjene mellom Arbeiderpartiet og Høyre vanskelig å finne. En viktig årsak til det er at en av de viktigste skillelinjene rett og slett er irrelevant her, nemlig skatter og avgifter. Det eneste partiene har igjen å krangle om etter sykehusene ble fjernet fra fylkeskommunens ansvarsområde, er videregående skoler, buss og noen veistrekninger. Da er det naturlig nok lettere for Høyre og Ap og finne sammen, noe de også gjorde i Troms ti år tilbake, da de styrte fylket mellom 2009 og 2014.

Likevel sitter det vanligvis langt inne for begge partiene å samarbeide slik de skal gjøre nå. Årsaken til at det er såpass uaktuelt, er selvfølgelig historien og de politiske forskjellene, som er en viktig del av partienes identitet og eksistensberettigelse. Det er også grunn til å tro at det ville skade valgdeltakelse og politisk engasjement på sikt om de to største motpolene i politikken styrte sammen over tid.

Hvorfor har Arbeiderpartiet og Høyre i Troms valgt å gå til dette skritt akkurat nå? Da nyheten kom, var forklaringen fra de to toppolitikerne, Benjamin Furuly fra Høyre og Kristina Torbergsen fra Arbeiderpartiet, todelt: Det ene er at mange av de øvrige partiene i fylkespolitikken hver for seg er blitt så små at det må svært mange partier med for å danne flertall i de «vanlige» blokkene. Det andre var «politisk avstand».

Industri- og Næringspartiet (INP) og Nordkalottfolket har meldt sin ankomst på fylkestinget i Troms, og fragmentert de små partiene ytterligere. MDG, KrF, Venstre og nevnte Nordkalottfolket er inne med kun ett mandat hver. Videre har Rødt og INP to hver.

Sonderingene fra både Ap og Høyres side varte lenge, og inkluderte uvanlig mange potensielle flertallspartnere. For Ap ble det for vanskelig med Nordkalottfolket og INP. Sistnevnte fordi partiet nærmest er for utbrytere av Ap å regne, med sitt opphav som et oljearbeider-opprør på sørvestlandet.

Nordkalottfolket på grunn av erfaringene fra Finnmark, der partiet står i sterk opposisjon til den rådende samepolitikken og særlig NSR. Frykten i Troms Ap har vært at den sterkt polariserte debatten i Finnmark blir med inn i det nye Troms fylke ved å ta inn Nordkalottfolket i varmen nå.

Høyre hadde samtaler med nær sagt alle partier utenom SV og Rødt. Det sier noe om hvor langt de to partiene har strukket seg for å lage «tradisjonelle» flertall. Da gjenstår spørsmålet: Hvor, og hvorfor, strandet det?

Svaret på det første er «Senterpartiet». Svaret på hvorfor, er at «den politiske avstanden var for stor». Rødt ble for radikalt for Senterpartiet. Det gir mening i et fylke hvor Forsvaret er viktig, både strategisk og som arbeidsplass og samfunnsbyggende faktor. Rødt er som kjent imot Nato, og i dagens geopolitiske situasjon kolliderer disse ulike politiske verdensbildene ekstra hardt.

Men det er ikke hele fortellingen. En viktig tredje forklaring er at problemet ligger i Senterpartiet selv. Vi skal ikke lenger tilbake enn januar i år, og Senterpartiets nominasjonsmøte til valgkampen, for å finne sporene etter et parti som har gått seg alvorlig vill i maktkonflikter. Man kan si mangt om Tromsø Høyre, men det har hittil ikke vært nødvendig for partiledelsen nasjonalt å gripe inn i lokallagets stridigheter. Det har Senterpartiet nasjonalt sett seg nødt til å gjøre med fylkeslaget i Troms.

Det handler om personer, personlig kjemi og egenskaper, og maktkamp. Og det spiller seg ikke bare ut på kammerset i Senterpartiet. Partiet skal visstnok ha vært så kravstore at de ble uspiselige for både Arbeiderpartiet og Høyre. Hvem vil samarbeide med noen som vil snakke posisjoner fremfor politikk, og som ikke er fremmed for å bruke politiske trusler for gjennomslag?

Det er lett å sluke fortellingen om et Senterparti som egenhendig spilte seg ut på sidelinjen i Troms. Men det er også verdt å løfte blikket, og se på hva Høyre og særlig Arbeiderpartiet tjener på å sende Senterpartiet i fryseboksen i Troms. Nasjonalt er det et strategisk sjakktrekk. For hvilket parti var det ikke som sopet til seg frustrerte Ap-velgere sist stortingsvalg, og nå sitter sammen med dem i en historisk upopulær regjering? Senterpartiet.

Hvor er det Senterpartiet bygger seg sterke, bygger profiler, hvilke arenaer trenger partiet for å beholde sin posisjon og relevans i det norske samfunnet? Jo, det er særlig i innlandskommuner som de vi har i Troms med Målselv og Bardu, det er innlandskommuner i Trøndelag, og det er ikke minst i kommuner i det faktiske Innlandet. I den grad fylkene er viktige for noen, er det ingen tvil om at de er særlig viktige for Senterpartiet, rett og slett for partiets overlevelse nasjonalt. Og av alle fylker må Troms og Innlandet være blant de viktigste.

«Drep det før det legger egg», er det et noe bestialsk uttrykk som heter. Jaggu, Ap og Høyre har gjort akkurat det samme grepet i Innlandet fylke som de har gjort i Troms: Gått sammen for å skvise ut Senterpartiet. Begrunnelsen fra Ap i Innlandet var nettopp «kjemi». Det kan se ut til at Høyre og Arbeiderpartiet også har gått sammen i kjerneområdene til sin politiske utfordrer.

Senterpartiet blir nok et vanskelig udyr å få has på for godt. Men det hjelper jo at fylkeslaget går så hardt inn for å gjøre kål på seg selv.