Selskapet Dr. Dropin fikk nylig sterk kritikk for måten de markedsfører sine tjenester innen kvinnehelse på. Den private klinikken selger gynekologtimer til 1.195 kroner stykket med slagord som dette:

«Tenk deg en undersøkelse der du er et menneske, ikke bare en kropp».

«Tenk deg noen som forstår at smertene ikke bare sitter i hodet».

«Tenk deg et besøk hos gynekologen uten klump i magen».

Mange leger reagerte på at denne kommersielle aktøren antyder at gynekologer flest møter pasientene sine uten nevneverdig varme eller respekt, og nærmest behandler dem som kjøttstykker. Det interessante med denne debatten, er at ingen vet hva de snakker om – bokstavelig talt.

Jeg kan ikke kjøpe meg en genser eller besøke en restaurant uten å bli bedt om å evaluere opplevelsen etterpå. Jeg har imidlertid aldri blitt spurt hvordan jeg har opplevd et besøk hos legen. Og det er grunn til å tro at det er gjengs. For eksempel i svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen, hvor over 50.000 kvinner har kontakt med det offentlige helsevesenet hvert år, gjøres det ikke systematiske brukerundersøkelser.

Faktisk er det ikke gjennomført noen nasjonal brukerundersøkelse for fødsels- og barselomsorgen siden 2017, så vi har ikke data på hvordan kvinner opplever den. Den lite systematiske tilnærmingen gjør også at man for eksempel ikke kan se utvikling over tid.

Overalt hvor vi snur oss, blir kvinner fortalt av andre hva det er vi trenger og ønsker. Heller ikke Kvinnehelseutvalget, som nylig leverte den første NOU-en på kvinnehelse på 24 år, representere brukerperspektivet i særlig grad. Det er et paradoks, siden både denne utredningen og forgjengeren fra 1999 konkluderte med at kvinner ikke blir lyttet til.

Våre behov og opplevelser blir svært ofte diskutert over hodet på oss. Det skjedde også, ironisk nok, da gründeren bak Dr. Dropin møtte en overlege fra kvinneklinikken ved Stavanger universitetssykehus for å diskutere den nevnte saken hos Dagsnytt 18. Det var et underlig skue å se de to debattantene overgå hverandre i manglende belegg for sine påstander.

Overlegen skulle selvsagt ha det til at Dr. Dropin ikke har statistiske bevis bak påstanden om at kvinner blir gaslightet og behandlet som objekter når de besøker gynekologen. Noe hun kanskje har rett i. Det fremstår likevel nokså arrogant når hun selv jobber i et system hvor man sjelden eller aldri ber pasientene om tilbakemelding på behandlingen man gir.

Til iTromsø fortalte 26 år gamle Magny Sørensen åpent om livet med endometriose, en kvinnesykdom vi har altfor lite kunnskap om (til tross for at Sørensen deler diagnosen med over 170 millioner mennesker). Hun byr på fargerike, blodige beskrivelser som man gjerne kan trekke på smilebåndet av, men i bunn ligger et like blodig alvor.

Hva tenker du dersom jeg beskriver et scenario hvor en kvinne ligger på rygg og blir penetrert vaginalt av fire fremmede etter tur, mens hun gråter og er helt åpenbart ukomfortabel? Jeg tipper du får assosiasjoner til voldtekt. Sørensen forteller om ydmykende undersøkelser à la det jeg skisserer her.

Videre hevder hun å ha blitt møtt av gynekologene nettopp på den måten Dr. Dropin mener man ofte blir, med utsagn som «menstruasjonssmerter er normalt», «prøv Paracet» eller «det sitter i hodet». Det til tross for at hun har hatt smerter så sterke at hun har svimt av og blødninger så kraftige at hun har trengt blodoverføring.

Det er en innebygd maktubalanse i enhver relasjon hvor den ene parten kan hjelpe den andre – eller velge å la være. Kvinner er som kjent fra Venus. Jeg vet ikke hvor legespesialister kommer fra, men de er i alle fall sendt til Jorden for å frelse oss alle, skal vi tro selvbildet til en del av dem som representerer yrkesgruppen.

Man kan selvsagt spørre seg om gresset virkelig er grønnere i det private helsevesenet. Det aner meg imidlertid at når man betaler en tusenlapp for en enkel undersøkelse, er dynamikken mellom behandler og pasient en helt annen. Kunden har alltid rett, heter det seg. Det er makt i å være kunde. Det er makt i å kunne si «vet du hva, dette her gidder jeg ikke betale for».

Jeg merker det hver gang jeg drar for å få sjekket tennene, et område hvor det av en eller annen grunn er akseptert at det er lommeboka som bestemmer hvilken hjelp jeg får. Fra det innbydende venterommet, den hyggelige resepsjonisten, vennligheten hos en behandler som ikke fnyser av noen av spørsmålene mine, og – ikke minst – etterpå å bli spurt hva jeg synes. Ville jeg anbefalt tannlegen til en venn? Ønsker jeg å settes opp til ny time neste år?

Sørensens historie er selvsagt bare nok et enkeltstående datapunkt, en anekdote som ikke er egnet som bevis for at det finnes et mønster. Hvilket bringer meg tilbake til mitt opprinnelige poeng: Ingen vet noe om det vi ikke fører statistikk eller forsker på, og dermed forblir alle påstander nettopp det – påstander.

Derfor er det fortsatt et mysterium hva kvinner vil ha. Jeg setter mine 1.195 kroner på den som tør å spørre.