Det kuttes stadig i svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen, som sommerens fødekaos i Tromsø også har vist. En dyster bieffekt er at klasseskillene vokser.

Jeg var selv en sånn som snakket varmt om velferdsstaten hver mulighet jeg fikk. Det var derfor en hard realitetsorientering å være barselkvinne i «verdens beste land å føde i».

Jeg hadde en traumatisk fødsel, og i tiden etter ble det for mye å bale med på egen hånd. Jeg ble vurdert som alvorlig syk, men fordi jeg hverken var psykotisk eller hadde akutt selvmordsfare, havnet jeg likevel langt bak i køen for å få hjelp.

Da jeg falt mot avgrunnen, var ikke sikkerhetsnettet der. Det kan få selv den mest ihuga tilhengeren av fellesskapet til å havne i ideologisk spagat og revurdere sin politiske legning. Jeg ble genuint overrasket, for jeg levde i den villfarelse at sosialdemokratiet var på ekte. Realiteten er derimot denne: Jeg er her i dag fordi jeg hadde råd til å kjøpe hjelpen jeg trengte på det private markedet.

Det samme gjelder helt basale behov i barseltiden. Jeg hadde en partner som jobbet gratis 18 timer i døgnet på en underbemannet barselavdeling, og sørget for helt nødvendig pleie av både babyen og meg. Mannen min kunne bidra fordi han har en fleksibel jobb og permisjon med full lønn i forbindelse med fødsel, og fordi vi bor sentralt og eier en bil slik at han enkelt kunne pendle til og fra sykehuset. Altså en annen form for kapital, men kapital like fullt. Skal vi ha flere barn, så har vi ett å ta oss av fra før – og far kan ikke være to steder samtidig. Da er det bare å åpne lommeboka i stedet.

Det er klare sammenfall mellom god økonomi og god helse. Ulike former for kapital som avler hverandre. Statistikken bekrefter det gang på gang. Så kom ikke og fortell meg at vi lever i et klasseløst samfunn. De stadige kuttene i den offentlige svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen, forsterker disse skillene.

Enten hjelpen heter psykologspesialist, robotstøvsuger, doula eller Adams matkasse, så må vi ta innover oss at den er eksklusivt tilgjengelig for de som har råd. I Danmark blir det stadig vanligere å benytte seg av private barselhotell. Jeg ser med bekymring på at Norge følger etter. Vi kjøper allerede privat fosterdiagnostikk, fødselsforberedende kurs og ammehjelp i rikt monn. Og jeg må gjøre enda en pinlig erkjennelse: Den dagen Petter Stordalen slenger seg i en lyslenke formet som en navlesnor ut av en kjempevagina i neon og erklærer Clarion The Birth for åpnet – med serviceinnstilte jordmødre på vakt 24/7, til den nette sum av 4.800 kroner natta – ville jeg gjerne sjekket inn.

Problemet er ikke at familier som har råd, kjøper slike tjenester. Problemet er at tjenestene burde være selvfølgelige og tilgjengelig for alle. Den gryende privatiseringen – og stigende kvalitetsforskjellen mellom private og offentlige tilbud – gir perfekt grobunn for økte forskjeller. Ikke minst gir det økte forskjeller på sikt. Vi vet hvor viktig starten på livet er, både for barnet og foreldrene. Støtten man får i den mest sårbare fasen kan utgjøre forskjellen mellom en syk mamma og en frisk mamma, en ufør mamma og en arbeidsfør mamma, og skilte foreldre og foreldre som holder sammen. Det har betydning for både mor, far og barn resten av deres liv. Jeg river meg i håret over politikere som kaster bort tid på å tegne fiendebilder av private tilbud, når det vi trenger er søkelys på et offentlig helsevesen i fritt fall. Vi er ikke på vei til et sted hvor formue og forsikringsordninger trumfer fellesskap, vi er der allerede.

Å bruke skattepenger på omsorg for nye familier burde gi garantert avkastning. Systemet fungerer i stedet slik at føde- og barselavdelingene tjener mest hvis de driftes som fabrikker, og jager mor og barn ut døra i en farlig fart. De ser heller aldri noe til regningen for min traumebehandling etter fødsel eller mitt sykefravær fra jobb.

Helsepolitikere understreker stadig at de ikke kan trylle, men i neglisjeringen av gravide og barselkvinner er det omtrent det de gjør: Kostnaden er enorm, men fordelt over så mange ulike regnskapsposter at totalen blir usynlig.

Og den menneskelige kostnaden er det ingen som finregner på.

Til orientering, undertegnede er styremedlem i Barselopprøret.