Vi kommer neppe til å klare å løse utfordringene på boligmarkedet, uten at vi får løftet sistegangsetablererne på den politiske dagsorden.
Veldig mange engasjerer seg i utfordringene til førstegangsetablererne. Ingenting er bedre, for det finnes veldig mange grunner til å være bekymret over at en så stor andel av ungdommen har utfordringer med å komme seg inn i boligmarkedet – med muligheter til å eie sin egen bolig.
De fleste av oss undervurderer hvor sterkt førstegangsetablerernes utfordringer er knyttet sammen med sistegangsetablererne.
Sistegangsetablererne er ikke de som flytter inn i omsorgsbolig eller på sykehjem, fordi én eller begge ektefellene har fått ei så skral helse at de trenger tilsyn og pleie.
Sistegangsetablererne er de som gjør bevisste valg om å investere i den siste boligen de selv skal bo og leve i. Dette skjer som regel lenge etter at deres egne barn har flyttet ut av sine barndomshjem, og der sistegangsetablererne selv ser det fornuftig å flytte ut av sine romslige boliger med altfor mye plass, og over til noe som er mindre, mer moderne, enklere og mer lettstelt.
Vår felles utfordring er at denne flyttingen i de aller fleste tilfeller skjer for sent.
Utfordringen gjelder sistegangsetablererne selv: Godt voksne mennesker bor i altfor store eneboliger i altfor mange år, før de endelig tar steget og kjøper seg mindre leiligheter. Når beslutningen endelig tas, er ofte den gamle eneboligen nedslitt og preget av man ikke orket å være like ivrig med vedlikeholdet de siste årene, noe som gjør at salgssummen på eneboligen blir lavere enn forventet – og at regnestykket mellom salget av en stor enebolig og kjøpet av en liten leilighet, rett og slett kan føles urettferdig. Denne urettferdigheten vokser seg naturligvis større, jo lenger man venter.
Utfordringen gjelder også boligmarkedet som helhet, fordi godt voksne ektepar som bor alene i store eneboliger, i mange tilfeller fungerer som ei «propp i systemet»: At de selv nøler så lenge med å realisere rollen som sistegangsetablerere, hindrer at familier med mange barn og behov for stor plass får mulighet til å kjøpe de boligene de har behov for – og kan flyttet ut av de trange leilighetene som er mer enn stor nok for de førstegangsetablererne som sliter med å komme seg inn på boligmarkedet.
Når disse skiftene mellom boligtyper fungerer som vi alle ønsker, og boligmarkedet fungerer dynamisk, bruker vi begrepet «boligsirkelen». I dag er vi et stykke unna å klare å få til dette.
Når boligmarkedet omtales, brukes altfor ofte tall for å illustrere verdiene; salgspris, størrelser, kvadratmeterpris – og så videre. Vi trenger å minne hverandre om at dette egentlig er ganske underordnede størrelser når vi snakker om boligmarkedet. De viktigste verdiene handler om trivsel, trygghet, naboskap og fellesskap.
Det er viktig at et nærmiljø er sammensatt av et mangfold av mennesker, ikke minst aldersmessig – fra barn i førskolealder til godt voksne i besteforeldregenerasjonen. Også derfor er det så viktig at sistegangsetablererne ikke venter for lenge med å kjøpe den siste boligen sin, men får tatt dette valget tidlig nok til at de kan fungere som aktive deltakere i sine nye nærmiljøer lenge – i mange år – før én eller begge ektefellene får behov for heldøgns tilsyn og hjelp.
Boligmarkedet blir av mange brukt som et barometer på økonomiske størrelser. Boligmarkedet kan også fungere som et speilbilde på hvor inkluderende og varmt samfunnet vårt er. Det er slett ikke noe godt tegn, hvis det brer seg en holdning i borettslag, sameier eller andre nærmiljøer om at man ønsker aldersgrenser for hvem som bør flytte inn i nærmiljøet. Hvorfor? Jo, fordi de aller eldste beboerne aldri bidrar med noe til fellesskapet, fordi alder og helsesituasjon setter begrensninger for dugnader og sosial deltakelse.
Vi må unngå å komme dit, og helst må vi unngå å måtte slå i bordet med lovverk og paragrafer. Det ene vi kan gjøre, er å oppmuntre sistegangsetablererne til å kjøpe sin siste bolig tidligere, for å kunne bli viktige bidragsytere i sine nye nærmiljøer. Men det aller første vi kan gjøre, er å begynne å snakke om sistegangsetablererne, og hvordan disse kan bidra til at samfunnet vårt blir bedre, varmere og mer mangfoldig.