Nå kom endelig et svar som gir retning for utviklingen av pleie- og omsorgstjenestene i Tromsø kommune. Svaret kommer fra kommunalsjef og politisk ledelse for helse- og omsorg.
Svaret kunne vært enda tydeligere for dem som arbeider på Kvaløysletta sykehjem, de som bor der og de som bor på Kvaløya og Yttersia – at Tromsø kommune skal bygge et nytt helse- og omsorgssenter på Kvaløya.
Rent logistisk er kommunen på «bærtur». De begynner med å fjerne sykehjemsplasser før det står nye omsorgsboliger på plass. Kommunen skaper et kjempepress på eksisterende tjenester, økt press på ansatte, ekstra lidelser på eldre og andre som trenger hjelp på høyt omsorgsnivå. Det medfører feil bruk av Helsehuset og negativ omtale i rekrutteringssammenheng.
Kommunens verdige omsorg for sine pleietrengende innbyggere
Toppledelsen både politisk og administrativt mangler empati, ved å skyve under teppet all kritikk fra ansatte i tjenestene. De kunne ha kommet med en forståelse, en forklaring som sier noe om at det blir dårligere tjenester når en skal redusere kostnadsnivået med 200 millioner kroner. Eller at det må først bli dårligere tjenester før det kan bli bedre – les vi stenger Kvaløyseletta sykehjem først og bygger nye omsorgsboliger etterpå.
Som tidligere leder for både hjemmetjenester, omsorgsboliger og sykehjem støtter jeg planene for omlegging fra sykehjem til omsorgsboliger. Hvorfor? Begge tjenestene er underlagt Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester mm.
Men driften av sykehjem styres av helselovgivingen (sykehusbasert), mens driften av omsorgsboliger skjer i regi av hjemmetjenestene. Dette gir økonomiske besparelser for kommunen og større frihet for brukerne og ansatte. I praksis bor det for eksempel like hjelpetrengende brukere på Heracleum og Seminaret som på sykehjemmene.
Varsler om kutt og nedlegging truer hele verdigrunnlaget som sykepleien er grunnlagt på
Tromsø kommunes store utfordring er både tjenestedesignet – hvordan sette sammen tjenester for de ulike brukergruppene; og ikke minst kapasitet og kompetanse for de samme brukergruppene.
I mine øyne er livet i lukkede bogrupper og avdelinger for personer med demens svært dårlig utformet og tilrettelagt. Lav bemanningsfaktor og manglende kompetanse medfører i praksis at personer med demens låses inne for livstid.
Å sammenligne livet i sykehjem i et Nord-Norsk klima med livet i sykehjem i Kristiansand kommune på Sørlandet blir som å sammenligne snødybden på de samme plassene. Tjenestedesign nordpå må gjøres på nordnorske premisser, med krav om livskvalitet og frisk luft også når du trenger hjelp 24 timer i døgnet.