Mens lokalbefolkningen på yttersida av Kvaløya blir møtt med byråkratisk sendrektighet og hengemyrer av regler og dertil hørende begrensninger, får eksterne aktører ture fritt frem. Man skulle heller vært tysker eller oppdrettsmillionær. Da stiller det seg nemlig helt annerledes.

Jeg har hytte ytterst på Kvaløya, sånn bare for å avklare eventuelle habilitetsproblemer, og utover dette ingen næringsinteresser. Denne delen av Tromsø kommune har noen av de fineste naturområdene i regionen. Fra strandkanten der ute ser man kjente landemerker som Sommarøy, Hillesøy, Brensholmen, Hekkingen fyr, nordsiden av mektige Senja, den majestetiske øya Håja – som sto modell da arkitekt Jan Inge Hovig tegnet Ishavskatedralen – og enorme havområder.

Fuglelivet er rikt, og havet er fullt av alskens godsaker og liv. Skreien sveiper forbi her på vei fra Barentshavet til Lofoten og tilbake, og det tas jevnlig masse kveite, hyse, uer og sei. Masse stor sei. Havbunnen myldrer av skjell og krabber. Og det spretter av laks og sjøørret langs strendene og de mange småelvene og bekkene som renner ut i fjæra, gjerne på flukt fra den lekne og elegante oteren.

På havet ser man stadig diverse sjøpattedyr; kobbe og havert, niser, springere og av og til de enorme beistene av kvaler som jager silda inn mot land. Spekkhogger, knølkval, og en sjelden gang en og annen finnkval, det nest største dyret på kloden.

Det putrer båter i alle størrelser der. Ferger, lastebåter, fiskefartøy og fritidsbåter i alle størrelser, fra cabincruisere til kajakker og gamle trebåter. Sjarker, sjekter og ringnotbåter. Langs land er det liv og folk i husan.

Det er så mye lys der ute, og så stor rikdom i naturen, at det har bodd folk der ute i mange tusen år. Derfor finner de stadig vekk såkalte kulturminner. Pilspisser, gravsteder og gjentagende bevis på gammel bosetting. Havet har vært fylt opp av godsaker bestandig. På land var og er det gode forhold for dyrking av jord.

Det spirer og gror fortsatt godt på Yttersia. Turisme fra kommunens egne innbyggere, samt søringer og utlendinger som kommer hit for å bivåne det elleville sirkuset naturen byr på, året rundt. Nordlyset og midnattssola veksler på å lyssette de spektakulære områdene. Turismen blomstrer.

På Brensholmen bygges i disse dager en ny skole. Folk som bor der ser lyst på fremtiden. De trives på Yttersia. Yrkesfiskerne bor nær de gode fiskefeltene, og det landes enorme mengder fisk der, som går videre med tungtransport på smale, hullete og humpete veier til Tromsø.

Å drive næringsaktivitet der ute ligger i genene til det gjestfrie, utadvendte og rause folket. De er vant til at det som kommer utenfra er ressurser. Horisonten er enorm, og det neste du treffer av fast land er kysten av Grønland, eller USA. Det merkes. De er hjelpsomme og kule der ute. Og de er vant til å klare seg selv. Entreprenører og gründere. Uredde folk med masse pondus og utestemme.

Å søke om byggetillatelser til næring er derimot ingen lett sak. Kulturminner, krigsminner og vern av det gamle er viktig for kommunen og setter ofte byråkratiske kjepper i hjulene. Det skal vernes og tas i med silkehansker. Iallfall om det er fra de fastboende.

Da er det annerledes stilt om du representerer utenlandsk storkapital eller pengestinne oppdrettsaktører.

Derfor er det nå rigget opp og satt i drift et stort oppdrettsanlegg rett utenfor den samme strandsonen der de fastboende nektes å tilrettelegge for turismen, med parkeringsplasser og anstendige toalettforhold. 8 merder er allerede i drift. De har konsesjon og tillatelse til å sette opp dobbelt så mange. 16 gigantiske merder vil gjøre anlegget til et av de aller største i landsdelen.

Firmaet er Nord-Senja Laks, som eies hundre prosent av giganten Norwegian Royal Salmon, et børsnotert firma som i 2017 omsatte for fem milliarder kroner.

Tromsø kommune har gitt dem lov til å ture fritt frem, uten å få noe igjen, annet enn dumping av lusemiddel, fôr som faller ned til bunnen og masse lysforusrensing og støy fra automatiske fôrmaskiner. En éngangssum på 30 millioner fra Havbruksfondet er unntaket, med en medfølgende klausul om at nye områder skal gjøres tilgjengelig den dagen de vil utvide bruket.

Nærmeste slamutskiller fra septik er under 1 kilometer unna. Kravet fra oppdrettsnæringa er det dobbelte. Septikanlegget fra fastboende og hyttefelt, som allerede var der, hadde aldri fått tillatelse fra verken kommune eller Nord-Senja Laks. Når det derimot skjer i motsatt rekkefølge, er det ingen som henger seg opp i den slags næringsfestbrems. Da tåler plutselig laksen det likevel. Det er kjekt med en dynamisk logikk man kan tilpasse etter de faktiske forhold.

Sysselsettingen i Tromsø kommune er for øvrig uberørt av det nye anlegget, for det er bare rett over sundet til Botnhamn, der Lenvik kommune huser bedriften. Men Tromsø er raus, det skal de jaggu ha. Har du lyst til å bli rik, pisse i hagen vår, ta pengene og seile av gårde? Vær så god. PS: Send gjerne et julekort.

Går man fem minutter ut med båt, forbi det samme anlegget som nå er så svært at fergeruta fra Brensholmen til Botnhamn er omdirigert, og skuer innover mot land, kan man se konturene av det mest brutale innhogget i naturen som er gjort her ute. Det sprenges og bygges på fjellet, og i sommer kunne man se jevnlige, gule støvskyer pumpe opp i lufta, akkompagnert av smell man ikke har hørt der ute siden tyskerne sprengte seg inn i kysten og bygde bunkere, innkveilet av piggtråd som fortsatt pipler opp av grunnen. Ammunisjon, granater og miner de dumpet under kapitulasjonen driver fortsatt inn i land etter stormer fra vest.

Nå er tyskerne tilbake. Ikke for å okkupere oss, men for å hente ut evigvarende og fornybar kraft. 45 kilometer vei er hogget inn i grunnen. Fire og ei halv mil med brøytbar vei er meislet ut på høyfjellet. Den heltemodige gjengen som er fastboende på Yttersia, og som til daglig kjører tungtransport til og fra byen, som fortløpende vurderer å bruke nyrebelte mens de kjører, kan bare drømme om en vei av samme kaliber og dimensjon. De blir heller avspist med et tosifret antall klatter oljegrus hver gang det er sykkelløpet Arctic Race of Norway, og den gamle hora skal sminkes foran TV-kameraene, så turister får lyst til å avlegge Yttersia en visitt.

Området på fjellet er ødelagt og herpet for all evig ettertid. Satellittbildene er absurde. Det ser ikke ut. Vi får håpe eventuelle kulturminner er tatt godt vare på. For det bygges vindmøllepark. Vi trenger jo såkalt grønn kraft, og derfor har man sluppet til tyske energiparasitter som dundrer i stykker fjellheimen, i bytte mot penger til grunneierne.

47 turbiner skal på Kvitfjell og 20 på Raudfjell. De har en rotordiameter på 130 meter, det samme som diagonalen på Alfheim fotballstadion, og en navhøyde på 85 meter. Totalhøyde på hver eneste mast vil være 150 meter. Domkirka i Tromsø er 29 meter høy. Ishavskatedralen 35. Tromsøbrua 38. De vil se ut som møbler i et dukkehus ved siden av de vanvittige vindmøllene. I sesongen med frost vil iskast fra rotorbladene gjøre det livsfarlig å ferdes der oppe. Håper noen har ringt og advart havørnene og haukuglene som hekker der, så de får kjøpt seg hjelm før vinteren setter inn neste år.

Det tyske Pensjonsfondet eier to-tredeler av vindmølleparken. Tyske Siemens, som produserer turbinene, eier en tredel. Vi får håpe Norge har investert i dem via Oljefondet. Det blir iallfall lett å sette på plass tyske turister som i fremtiden klager på støyen eller utsikten på Yttersia.

Entreprenørene hadde også gitt garantier om å måke alt stashet opp fra Buvika, med påfølgende løfter om molobygging og utbedring av kaianlegg. Da arbeidet tok til, endret de planene, og gjør det nå heller fra Kattfjord, midt blant masse private hjem og ei skole. Tromsø kommune har ikke en dritt de skulle ha sagt. Dette er velsignet fra regjeringshold. Vindmøller på Yttersia verken høres eller sees fra Stortinget.

Skal du bygge et naust, sette opp et anneks eller pirke i jorda der ute, har du foran deg et villnis av skjemaer du må ha spesialutdannelse for å skjønne bæret av. Vil du derimot legge beslag på kyst, fjell og andre arealer er det en annen dans.

Fornuften har dratt på ferie, lukket døra og kastet nøkkelen. Og vanlige folk kan bare stå og se på. Og banne. For de har ingenting de skulle ha sagt.