Karantenelivet er et obligatorisk møt-deg-selv-seminar, en kur som setter oss i kontakt med vårt dypeste instinkt. DNA-kodene som melder at egentlig er vi alle jegere og sankere.

Talentet for sjølberging har bragt oss gjennom evolusjonens nåløye. Mens den moderne jegeren erobrer stadig høyere stillinger og markedsandeler, får sankeren sitt utløp gjennom shopping og platesamlinger. Men nå kommer hver en hageflekk, balkong og vinduskarm til å vise at det er tilbake til naturen som gjelder, jeg gjetter at hagesentrene er koronavårens økonomiske vinner.

Individer med overvekt av jegerinstinkt holder virkelig på å klikke av ineffektiv karantenetid, nå våkner behovet for å overvinne byttedyr med ekte puls. Tanken på å drepe egen middag gir plutselig eksistensiell mening og en kriblende virketrang. Så i år blir det mini hønsegård på plenen.

Cellenes DNA krøller seg entusiastisk og forventningsfullt. Så spørs det hvor kompetente 2020-mennesket er til å møte de andre lagene i survival-divisjonen. Det er nemlig en del andre arter som også har gått den bratte løypa fra The Big Bang, og som ikke har kastet bort realkompetanse på Playstation. Når vi byr på bær, grønnsaker og levende kyllingfilet i hagen, inviteres samtidig den ville flokken av overlevere til buffeten.

Elg på plenen er ikke vanlig der gatene ligger tett, men finnes det litt skog i nærheten og noen fine solbærbusker i hagen kommer lunsjgjestene, kanskje en elgku med kalv. Den matchen er tapt. Et godt prinsipp for overlevelse er å måle egen kroppsmasse i kubikkmeter mot rivalens. Gi opp visjonen om 20 flasker egenprodusert solbærsaft, prøv å nyte synet av dyrene som jafser i seg bærbuskene, mens du gjemmer deg bak gardinen.

Lemen. Det lille fisen har irriterende god smak og spiser opp hele jordbæråkeren. Blad, røtter, alt. Om du kommer for nært freser den. Hopper og spretter helt rabiat. Regelen med å måle kubikkmeter kjøtt gjelder ikke i møte med gnagere. Menneskets nedarvede visdom forteller deg likevel å holde avstand, gnagere er per definisjon biologiske våpen som smitter uhumskheter. Ta to steg tilbake og aksepter at jordbæråkeren transformeres til vinterspekk på et imponerende slektstre av smådyr.

Verre er det når jordrotta entrer selskapet, arten er så veltilpasset at den med høy sannsynlighet overlever menneskeheten. Når havet er kvalt og pol-isen smeltet, ligger jordrotta trygt i sitt nettverk av underjordiske ganger, fremdeles stappmett etter ditt siste forsøk på å dyrke rotgrønnsaker.

Evolusjonens utvelgelse handler ikke om å ende opp med intelligente vesen. Biologisk sett er mennesket bare en av alle midlertidige arter som får prøve sin egnethet før den utvikles videre eller går under. Jordrotta, som vralter rundt med tomt blikk, er altetende, tåler det meste og har gjort bomberom til boligstandarden. Den er ikke i stand til å initiere miljøkriser eller krig, er akkurat passe robust og uintelligent, rett og slett en darwinistisk vinner.

Reven. En vakker, ultimat predator og din rival om du satser på jegerlivet blant frittgående høner. Reven tar dem alle i et jafs, så du må bure fjærkreet inne om det skal bli noe igjen til deg selv å knerte. Men fuglene er avlet frem til så hjelpeløse skapninger at jegerinstinktet bikker over i dårlig samvittighet. Det er lite fairplay i å jakte på kylling i bur, så du tar en gravøl og lar Mikkel gjøre kort prosess.

En gang, i tre lange sekunder, opplevde jeg oppriktig dødsangst i møte med et dyr. En interessant erfaring da det ligger en mytisk forventning om at essensen av ens personlighet skal manifestere seg på spennende vis i møte med Døden Sjøl. Men jeg så ikke livet passere i revy og endret ikke kurs gjennom å prøve å opprette kontakt med en eventuell overordnet regissør. Jeg brukte anledningen til å knote fram ett ord, en retorisk leveranse på relativt lavt nivå: «Shit!»

Det skjedde en mørk vinterkveld i Longyearbyen, dette merkelige samfunnet ved Nordpolen, der urbanitetens ypperste glasur møter klodens mest øde og brutale natur. Jeg var på vei fra en glitrende konsert til hotellet i snøkov og ekte, iskald nordavind. I et svakt skinn fra gatelykten ser jeg plutselig inn i et kullsvart blikk innrammet i hvit pels, bare to meter unna.

Blikket til isbjørnen er klistret i mitt, jeg hører dyret puste gjennom kulingen. Men så legger snøkovet seg litt, dyret er likevel ikke en isbjørn, men et produkt av naturens nydelige tilpasningsevne: Svalbardreinen. Med korte bein, tett kropp og fluffy, hvit pels tåler den det helt absurde klimaet på permafrosten. Den har ingen naturlige fiender og er helt uredd mennesker.

Lettelsen var selvsagt enorm, men jeg så hva reinen tenkte: «Et tobeint, pelsløst surrehode. Hvordan passerte du evolusjonens nåløye?» Godt spørsmål. Det er i alle fall ikke evnen til å prestere verbalt når livet topper seg dramaturgisk.

Jeg aksepterer å være en middels vellykket sanker. I sommer skal jeg dyrke sukkererter, vel vitende om at harepus tar mesteparten. Men det er fint i å dele buffet med denne gjengen, og minst to meters avstand er absolutt helt greit.