Hva er det som har påvirket oss mennesker til å bli det vi avskyr mest av alt? Pressen behøver ikke engang å lokke med penger og et øyeblikks berømmelse. Faktum er antakelig at mange ikke ønsker å stå frem fordi de godt vet at tysting ikke slår an noe sted. Nå blir alle ledere outet for sine små og ureglementerte hendelser i koronaens navn. Erna Solberg er blitt internasjonal kjendis for sine tre ekstra middagsgjester i anledning sekstiårsdagen.

Bjørnar Skjæran og arbeiderpartisjefene i Nordland fylke har fått så ørene flagret etter en øl eller så i suiten de hadde leid for 15.000 kroner. Undertegnede synes faktisk prisen på suiten var det groveste. Ellers er omkvedet i pressen at det er storartet at ledere flauser seg litt i koronaens navn. Slikt blir det gode spaltemetere av. Det er snart ikke grenser for hvor stramt huden er spent over trynet til kommentatorene i pressen.

Hvem er vi egentlig? Er vi blitt en nasjon av tystere som gjerne sladrer på andre. Har vi ikke finfølelse og anstendighet nok i kroppen til å la det være. Hva er det som plager oss medmennesker som springer beina av oss og bringer nytt til pressen om Erna Solberg og Bjørnar Skjæran?

Folk en ellers har en viss tillit til er nå blitt helt gærne. Kommer en inn på et kjøpesenter eller en butikk uten denne maska, enda en er minst ti meter unna den nærmeste personen, roper de til deg. Maska må en henge i ørene for ikke å bli avslørt som en dobbeltmoralsk kjeltring som prøver å spre den engelske koronamutasjonen mest mulig effektivt i lokalet. Folkehelseinstituttet er heltene som holder til inne i fjernsynet, mens vi som traver hvileløst rundt her ute i drittværet er garvete forbrytere.

Angiversystemet florerte under siste krig. Hadde tyskerne vært her ennå, skulle en sett hvor ivrige folk hadde vært til å fortelle om «de andre». For det er alltid noe som er feil med dem. Bare en selv er feilfri og skikker seg slik som alle burde.

For en tid siden hadde vi det som kaltes søringkarantene, og nå for tiden skal ikke folk reise noen steder. Alle skal være hjemme i påsken eller på hytta, alene. Mer enn et par stykker kan ikke komme på besøk noe sted. Begravelser må foregå i hemmelighet og folk blir brent opp eller spadd ned i jorda uten at det er et menneskebein å se på gravens rand. Tårer hjelper ikke lengere. Døden er blitt knastørr. Snakker en søring i dag kan en bli kjeftet ut og nektet servering på kafeer fordi noen tror en bærer på en livsfarlig sykdom som kan drepe alle innenfor døra.

Så hva er det med oss? Tåler vi ikke engang en forholdsvis vennlig liten pest som koronaen er, før det klikker for oss? Skulle det ikke mer enn dette til før vi ble tystere og budbringere som leter etter andres små menneskelige lyter og springer til offentligheten med dem. På mange måter er pressen blitt en ren sladdersentral.

Tilbake på 30-tallet hadde Nasjonal Samling 8.500 medlemmer i Norge. Ikke veldig mye, men likevel, iveren etter å fore Vidkun Quisling og partiet hans med nyheter var ganske massiv i byer og bygder. Selv i gamle Tromsø. Da tyskerne marsjerte inn i hovedstaden vår, sto da også vårt eget voldsapparat på fortauene, den uniformerte politistyrken, og smilte.

Vi har virkelig mye å gjøre opp for her i landet om vi ikke skal degenerere til å bli tystere hele bunten.

Det er godt mulig at tiltakene mot pesten er svake og pinglete, at tiltak kommer for sent og er for svake. At hele folket burde vært gravd to meter rett ned i jorden for å stoppe smitten. Vi vanlige folk her ute kan ikke overvettes mye om pest og plage med unntak for det som bibelen tar for seg, men vi vet helt sikkert at alt går rett til helvete hele tiden. Det er bare et spørsmål om hvor lang tid det tar.

De fleste vet nok at korona og jøder er to forskjellige ting. Det er sikkert drøyt og litt frekt og dra utidige paralleller, men er det ikke litt av samme sak? Det er noe med å springe til myndighetene (tyskerne) og fortelle hvor jødene bor slik at det norske politiet kunne samle dem sammen og få dem om bord i båter med kurs for arbeids/utryddelsesleirer i Sentral-Europa?

Hva med i stedet å holde nebbet sitt lukket slik at enkelte av patriotene kunne lose Sions folk over svenskegrensa for å berge livet deres. Slik den ulydige helten vår Marcus Rotvold gjorde det under krigen og senere fikk en israelsk medalje for det.

En ting er å være urolig for korona og pest i alminnelighet. Noe annet er å degradere seg selv til å bli tyster. Det siste skal vi virkelig ikke bli. Så lett skal vi ikke la oss styre. Ikke her nord i alle fall. Én eller noen flere med korona gjør ingen forskjell mot det å bli en tyster. Så kan vi, for øvrig, mene det vi vil om Erna Solberg, Bjørnar Skjæran eller andre som lot seg friste av en øl eller et kakestykke en gang eller to. Det er nemlig ikke politikk dette handler om.

Det er folkeskikk.