Fotballsesongen 2019 nærmer seg ubønnhørlig slutten.
TUIL rykket rett ned fra første divisjon etter en uvanlig mager poenghøst, mens TIL kjemper med jeksler og tånegler for å unngå å feire 100-jubileet i 2020 i OBOS-ligaen.
Fløya – tidvis omtalt som beste laget på øya – har hatt en jubelsesong uten like. Kvinnelaget skal spille kvalifiseringskamper om opprykk til Toppserien under den irske helten Mike McCabes styring, herrelaget rykket opp til 2. divisjon og jammen vant ikke andrelaget like godt 4. divisjon.
I de nederste divisjonene, kan vi konstatere at ikke alle lag har hatt god glid og nystekte vafler hele sesongen: Det dårligste laget i hver av de tre 6. divisjonsavdelingene endte opp med null poeng.
Til sammen spilte de tre bånnlagene Pioner, Storfjord/Skibotn og aktivitetslaget TIL 3 førtini kamper, som alle endte med nederlag. Den samlede målforskjellen for disse lagene var 53-288, noe som tilsier at disse gutta gjennomsnittlig tapte hver kamp 1–6.
Heller ikke i 5. divisjon unngikk man store sifre. Indre Kåfjord/Manndalen endte sist. Etter å ha innledet sesongen med å vinne to av tre hjemmekamper, raknet kåfjordingene ganske så ettertrykkelig, og tapte intet mindre enn 1–19 og 0–18 i et par av de siste kampene før sesongslutt. Etter slike nederlag skulle man tro at laget var i full oppløsning, men nei da. Treneren uttalte straks til lokalavisa Framtid i Nord at man nå skulle legge seg i hardtrening for å rykke rett opp igjen.
I 4. divisjon måtte den selvutnevnte «feteste klubben i verden», Ishavsbyen FK, avfinne seg med bunnplassering, og et par sære resultater. På vårsesongen slo de Lyngen/Karnes 8–1 på hjemmebane, før de på høsten tapte 0–13 borte mot samme klubb. Jeg kan ikke slå det fast med sikkerhet, men jeg innbiller meg at det må være en eller annen form for rekord.
Felles for alle lag som sliter i motbakke, uansett om det er i eliteserien eller i bunnen av sjettedivisjon, er måten folk reagerer på motgang. Folk er folk, og de samme personlighetstrekkene viser seg uavhengig av nivå når ting går galt.
Du har for eksempel han som blir personlig fornærmet av store tap. Det er under hans verdighet å spille på et lag som taper med store sifre, og tanken streifer han aldri at egen innsats kan ha vært med på å påvirke resultatene. Den fornærmede vil på dette tidspunktet prøve å finne seg en annen klubb, som samsvarer med eget selvbilde.
Dersom det ikke lar seg gjøre, kan man forvente en kombinasjon av småskader og andre uheldige omstendigheter som «forhindrer» vedkommende fra å delta. Inntil det går bedre – da er han på mystisk vis fit for fight igjen.
Ikke alle synes at det er en ubetinget ulempe om laget går på noen tunge tap. Det sitter alltid noen på benken som resonnerer seg til at noen grufulle tap, fort kan resultere i endringer i lagoppstillingen. Om en innbytter ikke klager, støtter treneren og møter opp på alle treninger i motgangstider, må mye gå galt før det ikke blir spilletid. Dog er det normalt en grunn til at noen sitter ytterst på benken, og mer spilletid til reservene fører vanligvis ikke til at skuta snur, ja med mindre treneren har tatt feil i sine opprinnelige vurderinger – noe som skjer urovekkende ofte.
Til mer irritasjon er nok den selvutnevnte taktikeren. Alle lag har noen taleføre, eller i det minste taletrengte, som ikke er redd for å lufte sine synspunkter om laguttak, taktikk, valg av energidrikk, tøymykner og klokkeslett for treningene. Taktikeren mener han representerer majoriteten med sine vurderinger, noe som forbløffende ofte viser seg å ikke stemme.
Det forhindrer ikke vedkommende fra å spre sine tanker høylytt i garderoben etter tap, selv om det faglige nivået sjelden overstiger de mest banale analyser av typen «vi spiller for mange kortpasninger», eller det logiske motstykket «vi slår for mange langpasninger». Paradoksalt nok er begge vurderingene sannsynligvis riktige.
Det er ikke bare spillerne som blir preget av bratte oppoverbakker, også støtteapparat blir påvirket av tunge tider. Skikkelig vanskelig blir det likevel først når oppmenn, hjelpetrenere eller sportslige ledere utvikler seg til heltids konspirasjonsteoretikere: Helst er det dommeren som har et urgammelt horn i siden til klubben, eller i det minste fotballforbundet som har satt opp terminlista utsøkt utspekulert. Og er det ikke noen av spillerne som har hatt litt dårlig innsats nylig? Du skal se de innerst inne håper at en annen klubb berger plassen.
Sånn går dagene når man slepes langs bunnen av tabellen. Heldigvis er det slik at de aller fleste spillerne er lojale, omsorgsfulle og virkelig gjør sitt beste for å bedre situasjonen, slik at når den tykke dama har sunget for det siste gang og nedrykket er et ugjendrivelig faktum, kan de fleste se seg selv i speilet i sikker forvisselse om at det rett og slett ikke var mer å hente.
Når alt kommer til alt, er det kanskje lagene som ikke får det til, som det er grunn til å beundre. Tenk å bruke hver helg på hobbyen sin, og ikke bli belønnet med en eneste seier i løpet av sesongen. Og likevel, neste gang dommeren blåser i fløyta, stiller de trøstig opp med nyvaskede drakter og et håp om bedring.
Så, til alle lag som har tapt mer enn dere har vunnet i 2019:
Tusen takk. Dere er noen ekte helter!