Vår tids store utfordring er klimaforandringene. Og ikke minst at de lærde og ulærde strides om hva som er årsaken (de lærde og ulærde strides også seg imellom).
Fakta er uansett at klimaet har forandret seg. Isbreene smelter i rekordfart. Havstrømmene har forandret seg. Det har blitt mildere. Stormene kommer oftere og sterkere enn før. Havet er blitt surere (har lavere pH) samtidig som det stiger raskere enn før. Permafrosten har høyere temperatur. Vi har flere skogbranner enn før. Atmosfæren slipper gjennom mer sollys (drivhuseffekten).
Dette er fakta som er målt over tid og ikke bare fra dag til dag. Det er med andre ord realitetene uansett om en tror på naturlige sykluser eller menneskeskapte forhold.
Særlig er det de fattigste menneskene, i de mest utsatte områdene, som merker det mest.
Følgene av dette er; Tilgangen på mat og rent vann blir dårligere. Dårligere fysikk, dårligere mental helse og høyere dødelighet. Særlig blant barn. Den økonomiske ulikheten øker. Dette skaper igjen konflikter og krig som igjen skaper humanitære katastrofer og flere flyktninger. Arter blir utryddet og naturmangfoldet forringes. Tap av natur og infrastruktur som følge av dette bare forsterker de negative følgene for disse.
Uansett hva som er årsaken til klimaendringene, om de nå er menneskeskapte eller ikke, så må vi ta dem på alvor. Er de menneskeskapte kan vi gjøre noe. Er de derimot naturlige svingninger kan vi neppe begrense konsekvensene. Uansett vil den forsterkede drivhuseffekten av menneskelig aktivitet, med tilhørende temperaturstigning, representere en langsiktig og alvorlig utfordring som det er svært vanskelig å bedømme de fulle konsekvensene av.
Drivhuseffekten og vannets kretsløp er knyttet sammen gjennom fordamping, konveksjon (Konveksjon er det å flytte stoff, varme, energi eller elektrisitet fra ett sted til et annet ved hjelp av en strøm av væske eller gass mellom disse stedene), skyer og nedbør, noe som betyr at en økt drivhuseffekt også vil skape endringer i nedbørsmønstrene. Og det merker vi, eller rettere sagt de fattigste sør på kloden vår, allerede.
Vi kan, uansett årsak, ikke lukke øynene for konsekvensene for klimaforandringene. Vi blir stadig flere. Særlig på den sørlige halvkule. Samtidig er landene i nord, den vestlige verden, ansvarlige for to tredjedeler av utslippene av klimagasser.
Vi har derfor et stort moralsk ansvar for å begrense våre utslipp og hjelpe de som blir rammet av dem. Det er umoralsk å sitte her på «vår grønne gren» og ha det godt, mens vår forurensing er med på å forårsake flukt, sult, sykdom og død andre steder i verden. Vi har et moralsk problem som mennesker hvis vi vet hva vi skal gjøre, hva som er rett eller godt og likevel ikke gjør det.
Nå strides dog «de lærde» om hva som er riktig måte, eller medisin, for å kurere problemet. Lille rike Norge kan ikke løse verdens problemer alene.
Men vi er blant de rikeste og heldigste. Vi har et helsevesen som er blant de beste i verden. Vi har et velfungerende demokrati. Vi er lite (ennå) utsatt for tørke, orkaner, skogbranner, krig etc. Vi har med andre ord lite erfaring med de problemene klimaforandringene fører til.
Men vi har penger. Vi kan som sagt ikke kurere problemene. Men vi kan bidra mye mer enn vi gjør i dag. Men da må vi lytte til de som har problemene, gi til prosjekter som har effekt og redusere vårt klimaavtrykk både ute og hjemme. Det er vår moralske plikt som mennesker.