Onsdag denne uken ble tallene for sjømateksporten lagt fram på et hotell i Oslo. Atter en gang ble det satt ny rekord, og for første gang passerte eksporten av laks den magiske 100-millionersgrensen. Så ble det litt ironisk at dette også var dagen da fristen gikk ut for å gi innspill til den såkalte lakseskatten. Noen få milliarder fra eller til – spiller det noen rolle?

Det har virkelig vært interessant å følge ordskiftet i denne saken. Da forslaget – vi får være så ryddige at vi fortsatt kaller det et forslag – først ble kjent, kom det en total omfavnelse fra kommentariatet her i hovedstaden. Det var liksom ikke måte på hvor etterlengtet og hvor riktig denne skatten var, og hvor fortjent det var at samfunnet fikk betalt for arealbruken.

Så fulgte en fase der lokalpolitikere og lokalmiljø reiste bust mot sentralmakta, senterpartister mot senterpartister, partifolk mot partifolk, her ble ingen spart. Både Finansdepartementet og ministeren deri måtte tåle at ikke bare vanlige folk, men til og med vanlige folk i distriktet, forlangte pengene tilbake, man hadde bedre greie på å bygge samfunn lokalt enn sentralt.

Personlig har jeg vært i en rekke debatter i private hjem rundt om, og lar meg stadig overraske hvor bastant den jevne østlending kan være når det blir snakk om havbruksnæringen. Det er langt mellom entusiastene, for å si det slik. Det er dessverre omtrent like langt mellom de virkelig opplyste, de fleste ser næringen som nullskatteytende antibiotika-utslippspunkt.

Begge deler er selvsagt feil, havbruksnæringen betaler skatt som alle andre selskap, i tillegg til andre avgifter som kommer både lokale og sentrale skatteinnkrevere til gode. Antibiotika ble redusert til et minimum for, hadde så nær sagt, hundre år siden, men det henger likevel igjen i folkesjela at næringen er en miljøversting.

Men det tar tid å snu sjeler, særlig når man bor på andre siden av fjellene der aktiviteten foregår. I tillegg får jeg ikke helt til å avfeie all kritikk som tull, for det stemmer heller ikke. Næringen har, i likhet med andre næringer, miljøutfordringer. Ingen tvil. Og de har over tid etablert en stabil superprofitt på driften, og må akseptere et økt skattetrykk når profitten er så stor.

Jeg kan heller ikke stille meg bak alle som sier at det er bedre at pengene forblir i bedriftene eller går til vertskommunene. Vi har faktisk et system her i landet med sentral skatteinnkreving og fordeling over statsbudsjettet. Jeg går ut fra at de fleste er glad for at oljepengene ikke stoppet på Vestlandet? Det er en skummel øvelse å aktivt undergrave tilliten til sentrale myndigheters evne og vilje til å drive fordelingspolitikk via skatteseddelen.

Likevel har jeg stor forståelse for dem som fortviler over at så store midler som vi her snakker om blir trukket ut fra lokalmiljøet. I alle år har både næringsliv og lokalpolitikere i Nord-Norge beklaget seg over mangel på privat kapital. Skulle man få til noen løft var det alltid staten eller penger – og dermed eierskap – utenfra som måtte trå til. Nordlendinger var og ble leilendinger.

De siste 20 årene har imidlertid havbruksnæringen begynt å tjene penger, og vi har fått lokal kapital og vekstkraft på de utroligste steder. Jeg har med selvsyn sett hvordan de har kunnet bidra til lokale løft, både i form av investeringer og ringvirkninger innen kjernevirksomheten, men også i form av kapital til annen næring i lokalmiljøet.

Denne sårt tiltrengte og etterlengtede tilgangen på privat, lokaleid kapital står nå delvis for fall. Det er et tilbakeslag for distriktene, det må det ikke være tvil om. Jeg har prøvd å be mine venner i Oslo spørre seg om den flotte byfornyelsen man for eksempel har sett på Aker Brygge og i Bjørvika ville skjedd i statlig eller kommunal regi alene? De fleste må medgi at store løft ofte er en kombinasjon av visjonære entreprenører med kapital, og offentlig tilrettelegging. Slik vokser de store byene.

Slik har også de mange småstedene og bygdene som har vært velsignet med hardtarbeidende oppdrettere fått lov til å vokse og utvikle seg. Mange av investeringene har vært en direkte forutsetning for å kunne drive industri i det hele tatt. Derfor håper jeg at den endelige politiske behandlingen av forslaget tar opp i seg både behovet for statlig fordelingspolitikk og kraften som ligger i lokal, kompetent kapital der ute hvor naturressursene fins.

Men aller viktigst tror jeg faktisk det blir å følge næringsminister Vestre sin oppfordring på politisk kvarter i onsdag morgen, der han tok til orde for et mer modent og verdig, offentlig ordskifte. Oppdrettere som i sin tid har satset hus og hjem, og har lagt inn hundrevis av timer utover normal arbeidstid for å skape bedriftene, skal skatte, men de skal ikke tas.

De er jobbskapere som har lyktes. Det er ikke bare lov, det er helt nødvendig.