Statnett har med et pennestrøk satt en stopper for all industriutvikling nord for Ofoten. Nye bedriftsetableringer er satt på vent i 10–15 år.
Trygge, lønnsomme arbeidsplasser i distriktene blir ikke noe av. Myndighetene klarer ikke å levere noe så grunnleggende som nok energi til næringslivet. Kraftoverskuddet i nord er borte. Hvordan kunne kraftlandet Norge stille seg i en slik håpløs situasjon?
Store bestillinger av ny kraft til eksisterende industri har ført til at Statnett nå har satt foten ned og nekter nye bedrifter å koble seg til elektrisitetsnettet. Dette betyr at nye lønnsomme industrianlegg ikke vil se dagens lys i nord.
Hvordan havnet Norge i denne tragiske situasjonen? Er mangel på fremsynte og langsiktige politikere, som tør ta upopulære beslutninger, en forklaring? Solberg-regjeringen satte all konsesjonsbehandling av vindkraft på vent i 2018 og det får det store konsekvenser de neste ti årene. Er den folkelige motstanden mot nye kraftverk for sterk?
Var konsekvensutredningen og konsesjonsbehandlingen mangelfull for Nordlink og NorthSeaLink? Statsforetaket Statnett søkte, analyserte og utredet saken, mens Olje- og energidepartementet ga konsesjon til de to siste undersjøiske overføringskablene og spådde en marginal økning av energiprisen. Resultatet var skyhøye energipriser, pengebøker som blør og industri som flytter ut.
Når en setter seg skikkelig inn i energi- og klimapolitikken kan en se at kraftmangelen i stor grad skyldes klimakrisen. For å nå klimamålene må eksisterende fossile energikilder som olje og gass erstattes med fornybare energi.
Samtidig subsidieres nye kraftkrevende, grønne industriprosjekter, som batterifabrikker, datasentre og ammoniakk- og hydrogenprosjekter. Men Norge har verken nett eller energi til å gjøre disse tingene samtidig. En er nødt til å velge.
Et konkret prosjekt her i nord er gasskraftverket på Melkøya, et av de største CO₂-utslippene i Norge. Det skal tilkobles nett og forsynes av fornybar energi. Det beslaglegger voldsomme mengder energi, inklusive ny nettkapasitet fra Ofoten og nord. Det er nettopp manglende nettkapasitet som nå hindrer nye industrietableringer.
Når Melkøya elektrifiseres, kan de eksportere mer gass, som brennes og forurenser i andre land. Norges regnestykke ser penere ut. Men for klimaet blir resultatet det samme. De nasjonale klimamålene setter dermed en effektiv stopper nærings- og distriktspolitikken, samtidig som de globale utslippene ikke reduseres.
Situasjonen er prekær. Det mangler rett og slett nok høyspentledninger som kan føre energien fram til bedriftene i Troms og Finnmark og det etter at høyspentledningen mellom Ofoten og Skaidi åpnet i 2022. Samtidig tar det 10 til 12 år å utrede, saksbehandle og bygge nye høyspentledninger. Norge er på kraftetterskudd, noe som vil få enorme konsekvenser for samfunnsutviklingen nord for Ofoten.
Politikerne har abdisert. Politikken er overlatt til utvalg og kommisjoner, uten at de levere noen løsninger på mangelen energi og elektrisitetsnett. Energiloven skal ligge fast. Dermed kommer ikke nye kraftfulle tiltak fra disse kommisjonene, kun små justeringer og sandpåstrøing.
Dette ser velgerne. Om energipolitikken ikke endres vil Senterpartiet og Arbeiderpartiet bli straffet hardt ved valget til høsten. Det er ikke usannsynlig at Senterpartiet vil bli nødt til å forlate regjeringen. Arbeiderpartiet vil da sitte igjen med svarteper, klimaminister Espen Barth Eide og Olje- og energiminister Terje Åsland vil regjere alene fram mot en mulig katastrofe i stortingsvalget 2025.
Energi er i de fleste sammenhenger en avgjørende innsatsfaktor for annen industri. Det kan sees på råvare, som kan eksportere. Men da går en glipp av muligheten til å bruke energi til å skape merverdi og arbeidsplasser, slik Norge med hell har gjort i 100 år for kraftkrevende industri. I nærmeste fremtid skal kraftressursene grønnvaske allerede eksisterende næringsliv, ikke skape nye arbeidsplasser. Det skjer nå på Melkøya, men det stanser samtidig annen næringsetablering i nord.
Utbygging av ny kraft må i større grad henge sammen med utvikling av nye arbeidsplasser og utvikle distriktsnæringene. Nye kraftutbygginger gir lokal aksept når lokalt eierskap knyttes til lokalt næringsliv. Krafta trengs der naturressursene er f.eks. settefiskanlegg, foredlingsanlegg, gruver og smelteverk.
En sneversynt forestilling om samfunnsøkonomisk lønnsomhet for kraftbransjen har brent seg fast. Brukerne skal betale for alt, staten investerer ikke egne penger i nytt nett. Men ingen tenker på vegne av nasjonen som helhet. Hvor store samfunnsmessige kostnader fører mangelen på energi til? Har noen i det hele tatt gjort det regnestykket?
Energi sees på som en nasjonal eiendom som tilhører folket. Den skal brukes i Norge til det beste for samfunnet som helhet, ikke bare energibransjen og staten, som nå håver inn penger på energikrisen. Prisen betaler næringslivet og det norske folk.