Sitatet har jeg hentet fra Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport som kom 1. juni i år. Ordene er Arvid Jåma sine. Jåma er en av de samiske reineierne på Fosen som kjempet i 20 år mot etableringen av Roan og Storheia vindkraftverk midt i reinbeitedistriktet deres. Til slutt tapte de, vindkraftverket fikk konsesjon og vinterbeitet for reinen ble ødelagt.

For to år siden slo Høyesterett fast at rettighetene til reineierne var brutt, og at både ekspropriasjonen av land og tillatelsen til kraftproduksjon var ugyldig. Staten gjorde en alvorlig feil ved å ikke avklare dette spørsmålet før tillatelsene ble gitt. Og nå står turbinene der fortsatt som om ingenting har skjedd, og gir inntekt til selskapene.

De siste dagene har samer og miljøforkjempere aksjonert i Oslo for å markere to år siden Høyesteretts dom. De gjør det fordi de føler de må. Vi har sett unge samer bli båret ut av Stortinget av politiet. Et sterkere, ikkevoldelig symbol på denne saken er vel vanskelig å tenke seg til.

Det er lett for majoritetsbefolkningen, folkevalgte og statsansatte å tenke at de skal roe seg ned litt og være litt mindre sint. Det er også lett å trekke på skuldrene og se bort. Men husk da dette: De har rett. Og de kjemper på vegne av oss alle.

Det pågår meglinger. Men på hvem sine premisser? Etter jeg fikk æren av å lese opp Jåmas sitat i Nationaltheatret som en del av rapportlanseringen i juni, har ordene brent seg fast:

“Her er det pengene og makta som rår. Konvensjoner og lover beskytter oss ikke.»

Fosen er ikke første gang staten har overkjørt samiske rettigheter i Norge. Det er den 700 sider tunge rapporten en påminnelse om. Den går grundig gjennom ulike deler ved fornorskningen, assimileringspolitikken og annen statlig urett og undertrykking av samer, kvener og skogfinner. Den er basert på en haug med høringer, folkemøter og over 760 personlige vitnesbyrd.

Vi snakker om statlige overgrep, psykisk og fysisk vold mot barn, unge, eldre, hele lokalsamfunn – ja hele kulturer, et helt folk over flere hundre år.

Og merk dette: Over lang tid brukte staten nettopp ekspropriasjon av areal, bosetting, veibygging og industri aktivt som fornorskningsredskap. Samenes naturnære kultur og språk skulle erstattes med industrielt, moderne, materielt tankegods. Dette er et skammens kapittel i norsk historie.

Fosen-saken handler derfor ikke bare om Fosen. Det har den aldri gjort. Den handler om å stanse en statlig urett som har foregått i mange generasjoner. Og den handler om en mektig stats respekt for innbyggernes rettigheter – i dette tilfellet reindriftssamenes rett til kulturutøvelse etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27.

Menneskerettighetsbruddet vil fortsatt være der, sier Høyesterett, så lenge det ikke gjøres “tilfredsstillende avbøtende tiltak” slik at reineierne kan fortsette sin vernede kulturutøvelse.

Men har vi ikke også rett til et levelig miljø og må sikre nok fornybar energi for befolkningens trygghet, tenker du kanskje? Også dette tok Høyesterett stilling til. Hensynet til mer fornybar energiproduksjon er viktig, skriver de, men de avviser at dette var relevant her, fordi det ikke ble valgt andre utbyggingsalternativer som kunne ivaretatt hensynet til miljø, uten å kollidere med reineiernes rett til kulturutøvelse.

Sannhets- og forsoningskommisjonens ble oppnevnt av Stortinget, og har gjort sitt for å dokumentere og foreslå tiltak. Nå er det opp til Stortinget og regjeringen å følge opp slik at sannheten får betydning, og forsoningen med samer, kvener og skogfinner i Norge kan finne sted.

Staten må derfor legge seg paddeflat og gjøre det klart både offentlig og i meglingen at her skal alle steiner snus for å minimere skade så mye som mulig, sikre rikelig med kompensasjon og sørge for rutiner slik at dette aldri skjer igjen.

I tillegg til økonomisk kompensasjon, har reineierne bedt om at konsesjonstiden for vindkraftparken må bli kortere, slik at de vet når de kan få tilbake vinterbeitet sitt. Hva er statens begrunnelse for ikke å imøtekomme dette? Jeg vil vite.

Å legge seg paddeflat og bidra til forsoning med samer i Norge bør også inkludere å droppe den planlagte 420 kV kraftledningen på tvers av en rekke reinbeitedistrikter og store naturområder i Finnmark for å elektrifisere gassanlegget på Melkøya. Det er i tillegg et prosjekt med stor motstand lokalt og i Stortinget, og som ikke bidrar til grønn omstilling. Ville den klart seg gjennom rettssystemet?

Om ikke alt dette var nok: Etter Høyrestretts dom, og to år med skuldertrekning fra Staten, handler Fosen-saken også om noe enda bredere. Hva betyr det for innbyggernes rettssikkerhet når regjeringen ikke respekterer Høyesteretts dom?

For Jåma hadde rett. Staten tok feil. Men det var staten som hadde makt. Det er nettopp fordi stater ikke alltid respekterer befolkningens rettigheter at vi har domstoler som kan dømme forvaltningen, staten og politiet. Det er derfor vi har Høyesterett, og Høyesterett konkluderte med at Staten brøt loven.

Om regjeringen ikke respekterer Høyesterett i en så klar sak, er det flere enn samer og andre minoriteter som har en tvilsom rettssikkerhet i Norge. Det har vi alle. Selve demokratiet og maktfordelingsprinsippene mellom storting, regjering og domstolene er under angrep. Vårt flerkulturelle samfunn i en trygg rettsstat er under angrep.

Derfor er jeg takknemlig for at Lan Marie Nguyen Berg har varslet at hun vil løfte Fosen-saken inn i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Det er absolutt grunnlag for å opprette sak, mener jeg. Hvordan kunne Fosen-saken skje, og hva har egentlig regjeringen foretatt seg for å etterleve Høyesteretts dom, imøtekomme de berørte reineierne, og rydde i rutiner og regler for fremtida?

Stortinget kan ikke akseptere at en heller ber om tilgivelse enn tillatelse til å undertrykke innbyggerne og bryte menneskerettigheter.

For mens staten tok seg til rette, var det Jåma som hadde rett. Han og hans folk hadde rett hele tiden.