Setningen rett over her er absurd å skrive i 2023. Dette skulle jo være året hvor Molde skulle følge opp seriegullet fra i fjor. Bodø/Glimt har forsøkt å forsterke laget med mål om å både tåle europacup og toppstrid i Eliteserien. Lillestrøm og Brann virket sterke gjennom vinteren.

TIL-ledelsen måtte se at August Mikkelsen, Eric Kitolano og Warren Kamanzi, tre svært sentrale spillere i fjor, bli solgt i samme tidsrom. Det sier seg selv at det var knyttet en betydelig usikkerhet til om den sterke sjuendeplassen kunne følges opp, eller om vi skulle få en ny sesong med nedrykksstrid, et godt kjent konsept for tromsøværinger det siste tiåret. Internt i TIL ville flere vært fornøyd med noe tilsvarende som for ett år siden.

Spol fram til det vi har vært vitne til i sommer og høst, er det ikke helt til å begripe hva som har inntruffet. Selv i sommer måtte TIL selge en av sine absolutt beste spillere til Molde i Casper Øyvann, uten at han ble erstattet av noen vi vil kalle etablert på øverste nivå. Også Daniel Bassi ble sendt avgårde til en direkte konkurrent i Bodø.

I stedet har TIL fulgt opp i september gjennom å slå RBK 3-1, og HamKam 2-1 sist søndag. Helt siden sesongstart i april har det vært lett å tenke at én gang må TIL slutte å vinne så ofte. Falle ned på det nivået de egentlig hører hjemme på, ut fra forutsetningene.

Jeg hørte det etter første serierunde, da TIL hadde griseflaks som slo Molde. Jeg hørte det igjen etter serierunde nummer 12, da TIL slo Lillestrøm på Åråsen.

Bortetapet mot RBK midt i juli gjorde at tankene gikk mot at nå skal vel hverdagen komme tilbake til «normalen.» Ei heller denne gangen sviktet TIL, og har vunnet seks av de siste sju kampene siden.

Da regnværet tiltok rett etter kampslutt søndag kveld, fikk Sakarias Opsahl overlevert megafonen fra Forza Tromsø. Her ledet han feiringen foran fansen, i det som har blitt en fast tradisjon mange flere enn bare de mest hardbarkede supporterne ønsker å delta i.

Den beskjedne Oslo-mannen framstår litt anonym, og er ikke spesielt kjent utenfor fotballkretser. På samme måte som TIL undervurderes sørpå, har Opsahl hatt framgang uten å bli lagt så mye merke til.

Tromsø er posisjonert bare ett poeng bak Glimt og tre poeng bak serieleder Viking med ni kamper igjen av sesongen. Argumentasjonsrekka for at TIL skal feile ligger klar for mange, rett og slett fordi de ikke kan forstå eller tro at det Gutan gjør om dagen skal fortsette. Det være seg både at TIL skal spille seks av de ni kampene på bortebane, eller at både Viking og Glimt skal ha en bredere og bedre stall.

Trenden tyder imidlertid på at gullkampen akkurat nå står mellom TIL og Viking, med Molde som en reell outsider. Siden Glimt sto med 31 av 33 poeng i slutten av juni, og ledet serien med 10 poeng, framstår det som de har mistet grepet om suksessoppskriften. Ni lag har tatt flere poeng. Målene ryr inn feil vei, planen om å rotere jevnlig fungerer ikke, og ikke minst: De tåler ikke like godt å spille to kamper i uka som de slo seg voldsomt på brystet med for to-tre år siden.

Kun én av de fire kampene Glimt har spilt etter europacup har de vunnet i sommer, og denne høsten skal Bodø spille sju kamper mer enn Viking og TIL.

Viking har derimot beholdt både David Brekalo og Markus Solbakken i sommer. Førstnevnte sa de nei til bud i størrelsesorden 50 millioner i slutten av august, noe som forteller alt om ambisjonene.

TIL på sin side har funnet en trygghet i spillestilen anført av nevnte Opsahl og kaptein Ruben Yttergård Jenssen, som ingen lag ennå virker å ha funnet helt ut av. Det vil skje, men kanskje ikke i tide til å stoppe det helt store.

Vi er kommet til et punkt i sesongen, der det ikke trenger bety så mye om kampene spilles hjemme eller borte. I den flyten TIL og Viking er havnet i, er det enkelt med det vi i dag vet å si at en svært avgjørende kamp om seriegullet vil spilles i Stavanger 22. oktober.

Andre får skrive om hvor sensasjonelt et TIL-gull vil være, og sammenligne det med Leicesters Premier League-triumf i 2016. Det jeg kan fastslå er at vi må tilbake til Tommy Svenssons fantastiske TIL-utgave i 1990, eller Per-Mathias Høgmos 2011-versjon for å finne en like stor mulighet til seriegull på dette tidspunktet av sesongen.

De gangene sviktet det, da det gjaldt som mest. Vi andre får rydde førstesidene utover høsten. Kanskje det er når «ingen» tror på TIL, at det kan gå hele veien?