«Dette er av de dårligste kommunale boligene jeg har vært inne i, og jeg har vært i mange», uttaler Jenny Sjånes Johansen fra Kirkens Bymisjon om en av Tromsø kommunes kommunale boliger på Tomasjord. Hun mener boligen strengt tatt er saneringsklar, og ikke egnet for folk.

I den ene av dem bor Rima sammen med mann og tre barn, og har gjort det siden 2018. Hun er ikke alene om å bo slik. «Vi har dessverre en god del boliger med denne standarden, både i Tromsdalen og på Tomasjord», medgir kommunedirektør Stig Tore Johnsen. Han gir Johnsen fra Bymisjonen rett: Hans anbefaling er at byggene rives.

Derfor har de heller ikke blitt påspandert noe vedlikehold de siste årene. Bildet av bokstavelig talt mørklagte kommunalboliger – det er ikke gatelys i akkurat denne veistubben – forteller sitt utvetydige språk.

Men saken er den, at det bor folk her, mens politikere og byråkrater jobber med å løse Tromsøs boligkrise. Og det har gått år på år. I mellomtiden vokser beboernes barn opp mellom ødelagte vegger, farlige trapper og vinduer som ikke kan lukkes skikkelig.

Kristin Røymo (Ap) lovte 400 nye kommunale boliger i perioden 2015–2019. Gunnar Wilhelmsens mye omtalte sosiale boligreform har ikke materialisert seg ennå. Spørsmålet er om den overhodet lar seg realisere, når Støre-regjeringen i høst kuttet Husbankens mulighet til å finansiere kommunal omsorgsbolig-bygging.

Gunnar Wilhelmsen mener han skal få partiet sitt til å snu nasjonalt. Men hittil har han måttet tåle skuffelse på skuffelse fra egen regjering. Støres Arbeiderparti straffes hardt av velgerne, og har en oppslutning som er på det halve av hva den var da Thorbjørn Jagland ga seg som partileder for et valgresultat under 36,9 prosent.

Hver tredje velger sier nå at de ville stemt Høyre om valget var i morgen. Mon tro om de husker at en arv etter Erna Solbergs regjeringstid er kutt i sosiale stønader og kommunal økonomi. Årsaken har minst like mye Høyres stempel på seg, som Arbeiderpartiets.

Kommunedirektøren sier det ikke skal stå på pengene. Da kan man begynne å lure på hvor skoen egentlig har trykket alle disse årene. Hva er viktigere å prioritere enn dette?

For beboerne i disse boligene er det i grunn uinteressant hvem som har skylda i situasjonen. Det som er prekært viktig for dem, er å få en akseptabel og levelig plass å bo. Nå må valgløfter og fine ord om sosial reform bli til realitet.

Det er det ikke bare kommunens lovpålagte plikt å sørge for. Det er faktisk en menneskerettighet.