Kirka som fristed, et sted hvor myndigheter og politi ikke går inn med makt, er en eldgammel tanke. Fortsatt kalles det første rommet i kirka våpenhuset. Her skulle våpnene legges ned. Inne i kirka rådde fred.
Håkon Håkonsen, han som lot bygge den første kirka i Tromsø, konge i 1217-1263, sa det slik ifølge Norges kongesagaer: «Eg vil på ingen måte at kyrkjefreden skal bli broten». Men lenge før kristendommen kom til Norden hadde ideen om kirkeasyl levd i Europa. Da kristendommen fikk gjennombrudd i Romerriket på 300- tallet, ble kirkene brukt til å beskytte folk i utsatte posisjoner som ikke hadde annen beskyttelse, slik som slaver som hadde rømt fra brutale herrer.
I 1993 oppstod det moderne kirkeasylet i Norge. Kosovoalbanere rømte fra krigen på Balkan, blant annet til vårt land. I begynnelsen sto de i fare for å bli sendt tilbake. Prester og frivillige i Elverhøy kirke her i Tromsø åpnet dørene for en familie, og dermed ble det første kirkeasylet etablert.
En rekke andre kirker kom etter, og på det meste var det 700 personer i kirkeasyl. Siden da har det vært kirkeasyl i mange kirker over hele landet, selv om det i de siste årene har vært få. Det mest kjente her i Nord-Norge var familien Collin som bodde i Finnsnes kirke i hele 8 år før de i vinter fikk amnesti.
Kirkeasylet har gitt fortvilte mennesker trygghet i kortere eller lengre tid. Noen har fått tid til å anke og bearbeide saken sin. Ganske mange fått bli i Norge av humanitære grunner eller en har fått prøvd saken sin på nytt og fått asyl, altså beskyttelse etter FNs flyktningkonvensjon. Mange av de som har vært i kirkeasyl har gjort det som den siste mulighet. De har vurdert tilbakesendelse til hjemlandet som svært risikofylt. Uten tvil har kirkeasylet reddet livet til mennesker.
Nawar Ibraheem, som kommer fra Syria, satt i kirkeasyl i Grønnåsen kirke i 2016. Han har her i avisa beskrevet det slik: «Den som er kirkeasylant er ikke kriminell. Det handler ikke om å unndra seg lov og rett, men om et menneske som er i en ufattelig håpløs situasjon, og hvor det kun finnes et sted hvor dette menneske kan føle seg trygg og ivaretatt».
Nawar fikk beskyttelse etter et års tid i kirkeasyl. Han har etter dette tatt doktorgrad og arbeider nå i Oslo.
Myndighetene bestemte seg tidlig for ikke å gå inn i kirkene. De ville bevare kirkefreden. Slik lyder et brev til landets politimestre fra 1999: «Av respekt for kirken er det som en hovedregel ikke aktuelt for politiet å gå inn i kirker og bedehus for med makt å hente utlendinger som skal sendes tilbake til hjemlandet».
Myndighetene godtok altså den gamle ordningen om kirken som fristed, selv om den ikke helt passer inn i et moderne demokrati og i en rettsstat. Kirkeasylet ble kanskje sett på som en slags sikkerhetsventil, i alle fall kunne en leve med det. Dette ble respektert av så å si alle partier, og da Frps Øystein Hedstrøm og Vidar Kleppe og et par andre av de mest innvandrerfiendtlige politikerne i 1998 foreslo å avvikle kirkeasylet, var det ingen andre partier som stilte seg bak.
Da Troms og Finnmark fylkesting for noen dager siden ba regjeringen om å verne kirkeasylet, ble uttalelsen vedtatt med 52 mot 4 stemmer, kun én fra Høyre og tre fra Frp stemte imot.
Det som nå har skjedd er at dagens regjering avviklet kirkeasylet ved å instruere politiet om å gå inn i kirker og deportere flyktninger, hvis de skulle søke tilflukt der. Man har ikke bare trukket tilbake tidligere instrukser. Justis- og beredskapsdepartementet skriver nå: «Politiet forventes heretter å effektuere vedtak uavhengig av personens oppholdssted».
Det er Ap og Sp som avskaffer kirkeasylet, etter at toleransen for kirkeasylet overlevde åtte år med justisministre fra Frp. Jeg undres på om dette virkelig har støtte blant medlemmer og politikere i disse to partiene.
Berit Strøyer Aalborg, politisk redaktør i avisa Vårt Land, skriver at det er et paradoks at et parti som Senterpartiet, som er stolt over å løfte tusenårsjubileet i 2030 og vår tusenårige kristne arv, er villig til å bryte kirkefreden. Visste justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) hva hun gjorde? Dette er i alle fall et frontalangrep på kirkene i dette landet, og samtlige biskoper er tydelige i sin kritikk.
Å avskaffe kirkeasylet ved å pålegge politiet å gå inn i kirker for å deportere flyktninger, er likevel først og fremst et dypt nederlag for humaniteten i Norge. Det tar bort et lite område av nåde, pusterom og frirom for mennesker i ytterste nød, og det fratar oss alle muligheten til å la oss røre og berøre av denne nøden. Den blir forvist til å leve i skjul.
Myndighetene bestemmer selv om de vil sende politiet inn i kirker for med makt å hente mennesker som søker beskyttelse. Men vi er mange som ikke klarer å slå oss til ro med denne avgjørelsen. 1.000 års historie kan ikke la seg utradere ved et pennestrøk.