Den 9. juni bevilga regjeringa opptrappingsmidler for psykiske helse- og rustjenester i den neste tiårsperioden. Med opptrappingsplanen ønsker regjeringa å signalisere at «psykisk helse er regjeringas viktigste satsingsområde» og vil prioritere tre innsatsområder.

For det første skal helsefremmende og forebyggende psykisk helsearbeid styrkes. For det andre skal det etableres gode tjenester der folk bor og sist, men ikke minst skal tilbudet til personer med langvarige og sammensatte behov styrkes.

I den forbindelse undrer jeg meg over hva som er grunnen til at psykiske helsetjenester foreslås videreutvikla gjennom opptrappingsmidler og ikke som nødvendige bevilgninger. Er det noen som har hørt om opptrappingsmidler innafor kreftbehandling eller hjertekirurgi?

Pakkeforløpet for kreftbehandling, som ble innført for noen år sia, var ikke iverksatt i form av en opptrappingsplan, men gjennom økte bevilgninger og omdisponering av helseforetakenes egne midler.

Det er jo dessuten ikke første gang ei regjering innfører en opptrappingsplan i tjenesteområdet psykisk helse. Sist gang var i perioden 1998–2008 da det psykiske helsearbeidet i kommunene skulle bygges ut og styrkes. Bakgrunnen for den forrige opptrappinga var mangelen på tjenestetilbud utenfor de psykiatriske sykehusene.

Fra begynnelsen av 1980-tallet ble sengetallet dramatisk redusert ved de psykiatriske sykehusene, men uten at tjenestene var oppbygd tilsvarende på kommunalt nivå. I all hovedsak var den gang situasjonen at et fåtall psykiatriske sykepleiere hadde hendene fulle med å etablere trygge tilbud til pasienter som hadde tilbrakt år av sine liv i de psykiatriske sykehusene.

De økonomiske midlene i kommunene rakk knapt til å sørge for lønna deres. Opptrappingsplanen tilførte tjenestefeltet økte ressurser og flere faggrupper kom til og i det påfølgende tiåret etablerte kommunene psykiske helsetjenestetilbud i form av boliger, dagsentrene, pleie- og omsorgstjenester og etter hvert også samtaletilbud for mennesker med lettere psykiske plager.

I samme tidsrom fusjonerte psykiatriske sykehus med den øvrige spesialisthelsetjenesten og opphørte som sjølstendige økonomiske enheter. Samtidig etablerte spesialisthelsetjenesten distriktspsykiatriske sentra utenfor sentralinstitusjonen. I Troms skjedde det i Nordreisa, på Senja, i Harstad og Tromsø.

En desentralisert struktur ble innarbeida, med et samarbeid mellom psykisk helse- og rusklinikken på UNN (Åsgård) og kommunale tjenester. Opptrappingsmidlene tok imidlertid slutt etter ti år og i mange kommuner måtte de psykiske helsetjenestene nå konkurrere med eldreomsorg, skole og andre kommunale tjenester for å opprettholde sine tilbud når øremerkede midler ikke lenger var tilgjengelige.

De siste årene har vi – ikke overraskende – sett en økende etterspørsel etter tjenester fra private aktører fra mennesker med langvarige og alvorlige psykiske lidelser noe som påfører kommunene store utgifter. Den samme konkurransen har vi sett i spesialisthelsetjenesten der psykisk helse- og rusklinikken måtte konkurrere med de somatiske klinikkene om økte bevilgninger.

Kan vi stole på at stole på at opptrappingsmidlene denne gangen vil bidra til en varig styrking av de offentlige tjenestene og komme pasienter, brukere og deres pårørende til gode?

Opptrappingsmidlene blir sagt å skulle styrke tjenestetilbudet «der folk bor» og komme mennesker med langvarig psykisk lidelse og sammensatte behov til gode. Min undring blir ikke mindre når regjeringa vil bevilge ekstra midler over en tiårsperiode til psykiske helsetjenester, samtidig som landets statlige helseforetak styrer ned driften på dette tjenesteområdet.

Ved Psykisk helse- og rusklinikken ved UNN er døgnenheten ved distriktspsykiatrisk senter i Harstad foreslått nedlagt. I tillegg er det kommet ansatte for øre at også flere avdelinger ved klinikken (deriblant Medikamentfri post og Døgnenheten på Storsteinnes) står på lista over avdelinger som er trua av nedleggelse. For Døgnenheten på Storsteinnes, er de ikke første gangen avdelinga foreslås nedlagt; sist gang var i 2015. Når det ikke har skjedd, er det nettopp fordi denne døgnenheten tilbyr tjenester som både pasienter, pårørende og ansatte etterspør.

Hvordan er det for pasienter, pårørende og ansatte å ha et nedleggingsspøkelse hengende over seg? Kan vi risikere at det sjongleres med både opptrappingsmidler og ordinære midler for å dekke kostnadene til helseforetakene?

Det er et paradoks at opptrappingsmidler for psykisk helse og rustjenester kunngjøres samtidig som enheter innafor spesialisthelsetjenesten foreslås nedlagt. Er det ikke nettopp tilførsel av nye og varige ressurser og et tett og nært samarbeid mellom kommune og spesialisthelsetjeneste vi trenger for å møte dagens utfordringer?

Skippertaksmetoden er verken en anerkjent tilnærming eller godt nok når fremtidas tjenestetilbud innafor psykisk helse- og rustjenester skal videreutvikles.