Sisu er et finsk uttrykk, det betyr utholdenhet, kamplyst og seighet. Både fysisk og psykisk.

I disse dager er det to markeringer som står for døren i Finland. Det ene er utbruddet av vinterkrigen mot Sovjetunionen den 30. november 1939 og det andre er den finske nasjonaldagen den 6. desember.

Det finnes mange finner med sisu, men ingen er i nærheten av en liten kar som ble født i 1905 som het Simo Häyhä. Hans fiender kalte ham Den hvite død. Som tilnavnet hinter om: Dette var en fyr du vil ha med deg i skyttergraven.

Verdens dyktigste skarpskytter igjennom tidene er ikke en US Marine eller en Navy Seal. Det var en liten finsk bondegutt fra Rautjärvi i Sør-Karelen, 160 centimeter på strømpelesten, litt lengre enn den gamle boltriflen han bar over skuldrene. Da Sovjetunionen angrep Finland, meldte han seg til tjeneste.

Lille, store Simo Häyhä kom ikke bare spaserende ut av de finska skogorna og ble verdens beste skarpskytter. Han var både en erfaren elgjeger og en entusiastisk konkurranseskytter. Blant annet var Simo kjent for å kunne skyte blink 16 ganger på et minutt med riflen sin og huset hans var stappet med diverse sølvskjeer og diplomer han hadde vunnet i lokale skytekonkurranser. Men det er veldig langt derfra til å bli verdens mest dødelige skarpskytter.

Etter å ha blitt plassert i et vanlig infanterikompani ble Simo raskt skarpskytter og fikk operere alene i terrenget, snikende, på jakt etter sovjetiske soldater der de følte seg trygge, godt bak egne linjer. Det skulle vise seg at han hadde et helt unikt talent for nettopp denne mildt sagt utrivelige geskjeften. Simo tok for seg og drepte for fote.

Mer enn fem hundre russiske soldater ble ofre for hans innsats som skarpskytter. Et avsindig tall. Spesielt når man tenker på at denne krigen kun varte i 105 dager.

Häyhä fikk frie tøyler fra sine overordnede og listet seg ut av de finske stillingene om natten, ikledd sin helt hvite drakt. Der gravde han seg ned i snøen i mørket og ventet. For at frostrøyken fra munnen ikke skulle bli synlig spiste han snø og lå helt i ro, pustet forsiktig, i time etter time, i temperaturer ned mot minus 40. Ventet og ventet. Helt til uvitende sovjetiske soldater kom på skuddhold. Da skjøt han. Kanskje ble han liggende etterpå, kanskje krøp ha over til et annet hull i snøen som han hadde laget klart.

Selvsagt fikk Haya tilbud om det nyeste av det nye og kikkertsikte med det ypperste innen optikk. Skarpskytternes Messi skulle selvsagt ha det beste utstyret som var å oppdrive. Men unge Simo takket nei. Han ville bruke sin gamle boltrifle, et våpen han kjente ut og inn. Ikke engang kikkertsikte ville han ha, fordi gjenskinnet kunne avsløre ham. Ja, du leste riktig. Verdens beste skarpskytter igjennom tidene brukte ikke kikkertsikte. Kun det lille siktekornet fremme på løpet.

Etter hvert som han opererte begynte han bokstavelig talt å gå på nervene til sovjeterne. Hvor som helst kunne han dukke opp, skyte, og forsvinne igjen. De hadde så lite snøring på hvor Häyhä befant seg at de panisk pøste på med bombekastere over svære områder, i håp om å slumpe til å treffe ham. Angsten blant soldatene for denne lille finnen ble etter hvert et stort problem. Moralen raste sammen. Frykten tok over.

En av mange bisarre rekorder denne lille finnen satte var 40 drap på et døgn, men det var flere «gode jaktdager». 21 desember 1939 skjøt Simo Haya 25 sovjetiske soldater, antakelig fra ett eller flere hull i snøen, for bare å forsvinne i «løse luften».

Alt ble satt inn for å ta ham og til slutt måtte det gå galt også for Häyhä. Noen uker før vinterkrigens slutt skjedde det. Et skudd rammet ham i hodet. Han fortalte selv om opplevelsen.

– Fjeset mitt ble knust og jeg falt sammen. Hjernen fungerte, men jeg kunne ikke bevege meg overhodet. Først forsøkte de å trekke meg i sikkerhet på en slede, men da holdt jeg på å drukne i mitt eget blod. Først da de la meg på magen fikk jeg puste. En medsoldat beskrev skaden til Häyhä som at «halve hodet var blåst bort».

Samme dagen som krigen ble avsluttet våknet han på sykehuset. Han fikk intensiv behandling og ble operert en rekke ganger og tilbrakte lang tid på sykehus. Fysisk ble han etter hvert mirakuløst nok bra igjen, bortsett fra at ansiktet forble svært vansiret livet ut.

Som så mange andre veteraner opplever, slapp krigen heller aldri taket i Simo Häyhä. Hans ansikt var svært ødelagt og han syntes det var vanskelig at det gjorde ham så lett gjenkjennelig. Han unngikk store folkemengder og var plaget av både mareritt og ensomhet.

Gårdsdrift ble etter hvert for vanskelig. Jakt, derimot, sluttet han aldri med og det ble også en levevei for ham. Folk kom langveis fra for å få sjansen til å jakte med legenden, deriblant daværende president i Finland, Urho Kekkonen.

Da Häyhä som en eldre mann ble spurt om han angret på alle han hadde drept svarte han:

– Krigen var et helvete, men hvem andre skulle forsvare jorden vår enn oss? Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om og jeg gjorde en så god jobb jeg kunne.

Häyhä forble ungkar livet ut og i perioder han hadde det ekstra vanskelig flyttet han tilbake til foreldrene eller bodde hos venner.

Den siste tiden i livet tilbrakte han på et gamlehjem for veteraner i Hamina (Fredrikshamn) sør i Finland. Hans finske sisu holdt ham i live til han døde som 96-åring i 2002.

Historien om den lille finnen har alltid inspirert meg. Jeg digger vanlige folk. De som ikke har ropt høyest, fortalt om alt de kan, men som står fram når det virkelig drar seg til. Når det virkelig teller. Simo Häyhä viste seg først og fremst og være veldig, veldig flink i jobben sin.

Men mest av alt: Jeg er glad for at Finland har meldt seg inn i NATO.