Av og til kan man kjenne på at tradisjoner fremstår som et evig mas, en sirkel av gjøremål som gjentas til det kjedsommelige. Vel så ofte bør det slå en hvorfor vi trenger nettopp disse tradisjonene, som minner oss om det faste og trygge ved vår tilværelse.

Vi har nettopp lagt bak oss kanskje den mest symboltunge norske tradisjonen av dem alle. Arven fra 1814 står sterkt i bevisstheten hos den norske befolkningen, fordi 17. mai-feiringen peker så resolutt på selvstendighet, frihet og fred.

Kanskje er det først når slike grunnleggende verdier blir satt prøve og utfordret, først når man igjen innser at de ikke kan tas for gitt, at også markeringen av dem fremstår som viktigst. Andre verdenskrig ble en smertefull påminnelse om at mangel på fred og frihet tar bort mye av livsmotet og gnisten i tilværelsen, den barnlige gnisten vi finner igjen i 17. mai-toget med sang og taktfulle sveip med flagget.

Etter pandemiens klamme hånd og råskapen i krigsutbruddet i Ukraina kan verdien av både 17. mai og tradisjoner bli ekstra viktige, ikke minst de slitesterke båndene vi har utviklet gjennom de samme, rutinemessige feiringer år etter år.

Samtidig er det viktig å minne oss selv om at det forskjell på nasjonal stolthet og selvgod sjåvinisme, spesielt når vi befinner oss i et land stappfullt av oljemarinerte privilegier.

Først og fremst må vi minne oss selv om at slett ikke alle har det like bra her til lands. Det vitner det stadig eskalerende behovet for hjelp om. Dernest må feiringen av våre egne verdier også resultere i et like intenst ønske om integrering og toleranse.

I Tromsø bor det mennesker fra 140 ulike land, mange av dem flyktninger fra land som herjes av krig og uroligheter. Så langt har vi tatt imot rundt 500 flyktninger fra det krigsherjede Ukraina. En del av dem var representert i årets folketog, i et rørende og flott samspill med resten av byen. Og fra stortingsbalkongen i Oslo kunne den ukrainske stortingspresidenten se tusenvis av jublende barn trygt bevege seg gjennom gatene i barnetog.

Det er ikke vanskelig å forestille seg hvor sterk drømmen må være om en dag å kunne feire friheten på samme måte i eget hjemland. Dessverre er det lite som tyder på at det vil skje med det aller første.

Nasjonaldagsfeiringen vår er en hyllest til grunnleggende verdier som fred og frihet. Det er en dag for å føle nasjonal stolthet, men det er også en feiring som leder tankene mot de mange i denne verden som slett ikke opplever de universelle rettigheter vi bejubler. Rettigheter det er lett å glemme at på ingen måte er selvsagte.