Den tragiske drukningsulykken ved hurtigbåtkaien i Tromsø sist fredag har igjen sparket i gang debatten om redningsdykkertjenesten i regionen. Tjenesten ble vedtatt nedlagt av et stort politisk flertall i Tromsø i forbindelse med fjorårets budsjettbehandling.

Bakgrunnen for vedtaket var et stort sprik mellom hva brannvesenet selv mente de trengte for å drive, og hva politikerne mente var rimelig. Redningsdykkertjenesten var bare ett av flere elementer i politikernes kutt-tiltak, men også det mest omstridte.

Diskusjonen kretset rundt hvor forsvarlig det ville være av Tromsø kommune å kutte ut redningsdykk, en tjeneste som kan utføre dykk etter personer på dypere vann, eksempelvis i forliste båter. Eller som det siste tilfellet: I bil.

Redningsdykk er gjerne relativt kompliserte operasjoner som krever riktig kompetanse, utstyr og regelmessig trening. Brannvesenet i Tromsø kommune har inntil i år stått for dette, og Tromsø kommune har finansiert tjenesten, til tross for at tjenesten har dekt et område som strekker seg langt utover kommunegrensene.

I debatten for et halvår siden falt det harde uttalelser – uttalelser som i dag fremstår i et meget grelt lys. Et eksempel er SVs gruppeleder Pål Julius Skogholts uttalelse om at «(redningsdykkerne) har ikke berget liv i løpet av ti år», en uttalelse som ble heftig bestridt av redningsdykkerne selv. Andre advarte politikerne mot at det bare ville være et spørsmål om tid før neste drukningsulykke ville være et faktum, og at nedleggelsen da ville bli særdeles vanskelig å forsvare.

Det skulle altså bare ta sju måneder før advarselen var et tragisk faktum, da en ansatt i Nor Lines omkom på jobb sist fredag.

Fortsatt etterforsker politiet dødsulykken. Den foreløpige hypotesen er at ulykken inntraff i forbindelse med klargjøring for ombordlasting på hurtigruta. Hvor lang tid det gikk fra bilen havnet i sjøen til ulykken faktisk ble oppdaget, er foreløpig ikke fastslått. Det som derimot er kjent, er at det tok rundt 4 minutter fra meldingen om en mulig ulykke kom inn, til brannvesenet var på stedet – og ytterligere rundt 24 minutter før det private selskapet Fagdykk med sine dykkere – helt tilfeldig og til alt hell – kunne stille til redningsdykkoppdrag.

Om tidsbruken – som følge av at brannvesenet ikke lenger kan foreta redningsdykk – faktisk hadde innvirkning på utfallet av ulykken, er foreløpig bare unødige spekulasjoner. Derfor fremstår Bjørn Gunnar Jørgensens uttalelse i Nordlys nylig, om at de rødgrønne har et liv på samvittigheten etter den tragiske hendelsen, som høyst useriøs og uforsvarlig fra en politiker på et så tidlig tidspunkt.

Like fullt er det en kjensgjerning at minuttene og sekundene kan være svært avgjørende i drukningsulykker. Redningsdykk er en type oppdrag der det offentlige ikke kan lene seg på mer eller mindre frivillige dykkere i private, lokale dykkerfirma – og langt mindre vente på at de nærmeste redningsdykkere fra Bodø eller Alta skal ankomme Tromsø.

Det finnes med andre ord ingen erstatning for en lokal redningsdykkertjeneste, og det er naturlig at redningsdykk hører inn under det lokale brannvesenet – både med tanke på utrykningsaspektet, men også sett i lys av hvor belastende det må være å skulle hente opp døde, døende eller sterkt skadde personer fra havet.

Redningsdykkertjenesten må derfor opp å gå igjen, snarest. Selvfølgelig er det også i denne saken et spørsmål om finansiering. Staten bør inn med bevilgninger, og dersom det skulle ende i en form for spleiselag: Det er overhodet ikke urimelig at også Tromsøs omkringliggende kommuner, som åpenbart vil nyte godt av en slik redningstjeneste lokalisert i Tromsø, faktisk bidrar med sitt.

Det vi uansett ikke har råd til, er å avvente til finansieringsspørsmålet blir avklart før konkrete grep blir tatt i denne saken.