Jeg er ikke overrasket over at NRK har fått inn klager på tematikken for «Snøfall 2». Det hadde jo vært ekstremt dumt om vi som foreldre skal ruste opp våre barn til å håndtere triste temaer. Derfor må vi skåne dem fra alt det vonde.

Dette høres kanskje litt feil ut? Det er helt riktig. Om vi er kommet dit at vi skal klage over at barn skal få se og oppleve at deler av en julekalender på TV er trist, ja da burde vi være ekstremt bekymret.

Om vi skal skåne og «sy puter» under armene på alle barn slik at de kun skal få servert glede på et sølvfat da kommer vi til å slite når denne generasjonen blir voksne.

For livet det er faktisk ikke en dans på roser, og det må man faktisk lære seg fra tidlig alder. Som alt annen i livet må man lære seg noe man ikke kan. Det betyr at man må øve og lære seg for å håndtere motgang. Om vi skal verne barn fra det som er trist og vondt, da kommer de ikke til å lære det.

De aller fleste foreldre som ser på «Snøfall 2» har valgt å ikke sende inn klager til NRK for en trist tematikk i julekalendere. Disse foreldrene er jeg ikke bekymret for.

Det som bekymrer meg, er foreldrene som enten har sendt inn klage eller «boikotter» programmet fordi barna synes det er trist. En ting er om barnet synes programmet er kjedelig og ikke faller i smak. Jeg mener ikke at vi skal tvinge et barn til å se på noe man ikke liker, men vi kan faktisk ikke velge å ikke se på noe fordi det kan gjøre en litt trist.

Det man kan gjøre er å snakke med barnet sitt om tematikken for å forberede de på livet. Jeg har selv en sønn på 4 år. Jeg tenker at denne julekalenderen kanskje ikke er helt for hans aldersgruppe enda, men om noen år skal vi se den og snakke om det som er vondt. For om vi tier og bortforklarer det vonde da hjelper vi ikke barna våre, da er vi med på å ødelegge dem.

Når jeg ikke irriterer meg over voksne mennesker som klager over en «trist» julekalender så jobber jeg som lærer. Det er nok derfor denne «klagestormen» gjør meg vettskremt. Jeg synes allerede i dag at det er et problem at elevene sliter med å håndtere motgang. Både faglig og sosialt. Er det en oppgave de ikke kan løse på en, to, tre. Ja, da er det bare å gi opp.

Om noen ser litt rart på deg, da er du krenket. Om læreren sier at nå må du være stille fordi du forstyrrer undervisningen da er du for streng. Om du roser en elev som har gjort noe fremstående, men ikke roste resten av de 24 andre i klasserommet like mye, da får du e-post fra foreldre som har fått et gråtende barn hjem fordi hen ikke fikk like mye oppmerksomhet. Slik kan jeg egentlig fortsette i det uendelige.

Fortsetter vi i denne stien da kommer vi til å få et alvorlig samfunnsproblem. Så kjære foreldre der ute. Jeg har bare et lite ønske: la barna deres få oppleve at livet det går opp og ned. Snakk med dem om det som er trist og hjelp dem gjennom det.

Om vi skal verne over dem og beskytte dem fra alt som kan føles ubehagelig og vondt, da gjør vi ikke jobben vår som foreldre.