Dersom du blir overfalt, kidnappet eller ranet bør du håpe at det er noen andre enn meg som bevitner det hele. Jeg kommer ikke til å huske noe som helst som jeg kan si til politiet, om jeg får det med meg i det hele tatt.

Hver dag parkerer jeg bilen på Mack-tomta, går nordover med en podkast på øret, forbi de røde dørene til Blåst, passerer Nerstranda og krysser over mot Skarven, slipper ut et skjærende hyl når duene letter rundt meg, vifter bort den imaginære fuglelus-lufta de blafrende vingene har sveivet opp fra bakken. Ett minutt etter står jeg i heisen på vei opp til kontoret dersom jeg har husket nøkkelkortet, ellers må jeg ta trappene og banke på.

Jeg behandler egentlig byen min som en rullebane, noe jeg må gå gjennom for å komme dit jeg skal, til jobb, hjem, butikk, på besøk, trening. Den samme ruta til og fra, samme butikk, lørdager busser vi til byen, kjøper en smultring og går på biblioteket, handler lørdagsgodteri på Sweet Heart. Til og med middagene går i loop, fiskekaker, spagetti, karbonader, pizza i helgene.

Det er vel autopilot det heter, jeg tok hånda av rattet for lenge siden, lot bare hverdags-zombien overta kroppen min helt uten kamp. Men så kom heldigvis mamma på besøk.

Det var en sånn postkort-vakker høstdag, akkurat kaldt nok til at man må ha på skjerf, litt rød på nesetuppen, klar luft og lyden av bestemte hæler mot asfalt. Etter uker med kaldt regn og våte støvler hadde selv de mest ihuga høstelskerne begynt å tvile på seg selv, men så kom beviset i solstråler fra blå himmel.

Hun skulle ta et fly senere den dagen, jeg hadde fri, vi hadde fem timer å slå i hjel. Heldigvis har vi begge pratetøyet i orden, så pinlig stillhet var ikke en av mine bekymringer. Det var heller hva vi skulle finne på i kjedelige Tromsø sentrum. Følelsen av å ha sett alt, hørt alt, gjort alt.

Så vi satt oss på en kafé, drakk kaffe, fortalte skrøner og lo helt uten noe annet formål enn å gjøre nettopp det. Følelsen av litt for mye koffein i blodomløpet kombinert med absolutt ingenting å rekke, jeg hadde glemt hvor sansete man kan bli av det, i noen sekunder glemte jeg by og årstid, var tidløs og stedsløs, som på ferie.

Jeg har faktisk aldri vært inne på biblioteket, sa mamma, da vi omsider hadde forlatt den lune kafesofaen og trasket på måfå forbi det hestesadel-formede bygget. Jeg hevet øyenbrynene, kunne ikke tro det. Hun, den mest litteraturavhengige jeg vet om, hun som er i Tromsø minst én gang i måneden, hadde ikke vært innom biblioteket. Så vi gikk inn.

Sola sto gjennom de noen og hundre vinduene da vi kom opp til tredje etasje, lysstrålene traff bokhyllene, lange, gule stråler med dansende støv. Så vakkert det er her, sa mamma, og jeg var helt enig. Hvorfor hadde jeg ikke sett det før? Jeg fortalte henne suksesshistorien, om ordfører Herman Kristoffersen, hvordan han i sin tid fikk gjennom at kinoen skulle bli et bibliotek, og det på normert tid og uten å sprenge budsjettet. Følte meg plutselig stolt over å bo i en by med et sånt fint bibliotek.

Alt jeg egentlig vet og kan om byen jeg bor i, men som jeg glemmer å tenke på. Alt jeg ikke tar meg tid til å fascineres av.

Vi lånte oss en bok hver og gikk videre. Stoppet ved snublesteinene jeg alltid bare går forbi. Funderte på hvordan det ville vært her dersom ingenting av det grusomme hadde skjedd, ville det fortsatt vært et yrende jødisk miljø her. Pratet om det gule huset i Bankgata som var tyskernes hovedkvarter, hvordan den modige fangen hoppet ut av det øverste vinduet, begikk selvmord, redd for å røpe det han visste. Wow, så mye historie så få kvadratmeter av en by kan inneholde.

Vi gikk inn bakgården til Strandgata, et meget upretensiøst stykke Tromsø som mamma mente lignet noe fra en amerikansk, luguber film, slitent men samtidig merkverdig koselig. Lukta som slo mot oss da vi av nysgjerrighet åpnet døra til skomakeren, en varm, sterk eim av lim og skinn. Inn den andre døra, rammeverksted og butikk nede, atelier og kafé oppe, nok et nytt møte. De skjeve golvene, Joni Mitchell som sang «Blue» fra høyttalerne, en dame som satt og åt en vaffel og leste avisa ved et bord. Var dette også Tromsø?

Da vi omsider endte inne på glasshytta Blåst der de lager glasskunst med åpen ild midt i butikken - en butikk som har eksistert alle de 14 årene jeg har bodd i Tromsø, men som jeg alltid bare har gått forbi - begynte jeg å lure på hva mer det egentlig er jeg går glipp av i byen jeg bor i. Botanisk hage, for eksempel, som jeg kjører forbi hver dag, men aldri har gått gjennom. Pust-badstuene som jeg ennå ikke har løpt ut av for å kaste meg i det iskalde sundet. Hvor mange åpne dører passerer jeg egentlig hver dag som jeg burde gått inn?

Det var en vakker høstdag. Lydene av klikk-klakk i den klare lufta, med en bok jeg ennå ikke hadde lest i hånda, forelsket på ny i egen by. Iblant må man låne andres øyne. Iblant er det alt som skal til.

Tromsø, I’m in love.