Høyre-politiker Sebastian Henriksen har fått en lysende idé, som han lanserte i herværende avis tirsdag denne uken: Tromsøs idrettsbygg bør flyttes ut av kommuneadministrasjonen, og over til et nytt kommunalt foretak. Dette skal kun drive med investering og drift av bygg til nettopp idretten. Slik skal politikerne endelig få idrettsanlegg og haller på stell, ifølge Henriksen og Høyre.

«Vi må tørre å tenke nytt», sier Henriksen. Det er alltid kjekt å lese denne eviggrønne floskelen i politikken. Den brukes gjerne av politikerne som ikke helt vet hva de skal gjøre, de bare vet at de ikke liker det de gjør.

Høyres idrettspolitiker tar et åpenhjertig forbehold om at han «ikke vet om det er rett», men at han jo synes det er «artig å komme med forslag». Ja ha. Skal vi egentlig ha det riktig så artig, i en kommune med så anstrengt kommuneøkonomi at politikernes valgløfter så å si ble parkert før periodens første kommunebudsjett er vedtatt?

Til Henriksens forsvar skal det sies at han også har en begrunnelse som handler om mer enn egen underholdning: Han begrunner forslaget med at «det funker bra med de kommunale foretakene vi ser konturene av nå». Det hadde vært en helt akseptabel begrunnelse, hadde det bare vært riktig.

Et nøkkelord her er nemlig «konturene». Tromsøbolig KF, som Henriksen helt spesifikt viser til, har jo knapt kommet i gang. Det er fullstendig prematurt å konkludere allerede nå med at grepet har fungert. Lurer du nå på hva Tromsøbolig har bedrevet siden foretaket ble satt i drift for elleve måneder siden?

I en rapport til de folkevalgte heter det at mye tid har gått med på å avklare hvilken rolle foretaket skal ha sammenlignet med boligkontoret, eiendom, byggforvaltningen og utbyggingstjenesten i administrasjonen, og ikke minst, hvordan foretaket skal samarbeide med alle disse enhetene. Alt vi trenger er flere kokker, da blir det som kjent mindre søl.

Et kommunalt foretak som har noen års fartstid, er Tromsø brann og redning. Her burde Henriksen ha god innsikt i hvordan det har fungert. Han satt nemlig i foretakets styre fram til 2022. Da ble han trukket ut av styret av sin egen gruppeleder Vanja Terentieff, etter en meget offentlig pengekrangel mellom foretaket og de folkevalgte.

Henriksen hadde selv, som styremedlem, godkjent foretakets budsjettforslag. I neste omgang var han med på å skyte forslaget, da ned som folkevalgt i kommunestyrets budsjettbehandling. Det er nemlig slik at også de kommunale foretakene må forholde seg til kommunens budsjetter og økonomi. Og det viser seg at heller ikke foretaksledere kan trylle.

I eierberetningen som politikerne behandlet i kommunestyret 22. november, står det at Brann og Redning fortsatt bruker 2,7 millioner kroner mer enn politikerne har gitt dem. Begrunnelsen er «overtidsbruk for å dekke minstekravet til brannberedskapen». Ikke akkurat sløsing.

Da er denne opplysningen fra samme dokument mye «artigere»: Brannvesenet så seg i fjor nødt til å ansette en helt egen kommunikasjonsrådgiver, i tillegg til en administrasjonsrådgiver. Ikke brannmenn, ikke redningsdykkere, med rådgivere. Kanskje de gir brannsjefen råd om hvordan han skal kommunisere med politikerne?

Det er flere artigheter her, de står i kø for den som har evnen til å more seg med offentlig forvaltning. Politikerne fjernet i fjor 110-sentralen fra foretakets portefølje og la det under kommunedirektøren igjen. I tillegg ble en helt ny seksjon i administrasjonen opprettet, nemlig samfunnssikkerhet- og beredskapsseksjonen. Ingen ting er billigere og mer effektivt enn å gjøre ting dobbelt, si.

Henriksen fremholder at kommunale foretak bidrar til at ledere blir ansvarliggjort. Her er det fristende å trekke fram prosessen som foregår i sykehusene i Nord-Norge om dagen, som er organisert som nettopp foretak. Her går det som alle vet på skinner, og fanden skal vite at det er artig!

Riksrevisjonen kom nylig med en 18-siders slakt over Helse Nord og de øvrige sykehusforetakenes evne til å lag en plan for å unngå en lenge varslet bemanningskrise. Første pekefinger kom fra Riksrevisjonen for fem år siden. Lite og ingenting skjedde. Til slutt måtte helseministeren ta fram storslegga.

Hvor mange ledere har blitt ansvarliggjort i den prosessen egentlig? Med unntak av Helse Nord-direktør Cecilie Daae, som trakk seg for ett år siden grunnet helseutfordringer og fikk ny toppjobb to måneder senere, sitter det hele 79 helsesjefer i nordnorske sykehus.

Kun fire av dem tjener under millionen. De sitter åpenbart meget komfortabelt i det både på den ene og den andre måten. Rekk opp hånda den som har bitt seg merke i hvordan disse lederne har blitt ansvarliggjort.

Lønnsfest til side: Den viktigste lærdommen å trekke fra den pågående sykehuskrisen handler om nettopp foretaksmodellens evne, eller snarere mangel på evne, til å investere i nye bygg – som jo er Henriksens mål med hele forslaget.

Erfaringene lokalt og nasjonalt hittil, tilsier at foretaksmodellen først og fremst bidrar til at skattepengene våre snarere materialiserer seg som designinteriør i stua hjemme hos et vell av offentlige ledere gjennom lønninger og godtgjørelser selv statsministeren kan se langt etter.