ASPMYRA: Når oddsen på det ene laget er 7,35 før kampstart, skal det laget egentlig være helt sjanseløse. Legg dessuten til at bare treneren og et par av spillerne på det ene laget tjener like mye som alle spillerne på det andre, trengs kampen knapt nok spilles.
TIL og Glimt lever i hver sin verden, bortsett fra når de spiller mot hverandre. Da er det 90 minutter med elleve mann hver, som skal avgjøre hvem som vinner.
Etter en heftig uke, som eskalerte etter at Glimt valgte å kalle tilbake Lasse Nordås fra Tromsø, for å bruke han mot TIL, ble det inn mot kampstart stadig mer klart. Her hadde Glimt alt å tape, i lys av statusen de har som Norges beste lag gjennom flere år.
I ettertid ser det litt desperate Mourinho-esque forsøket på å sette ut TIL, gjennom Nordås-grepet, ut til å ha falt dem selv i ryggen. Over snittet godt gasjerte spillere så ut som statister, og Kjetil Knutsen, den allmektige kongen av Bodø, så ut som en skygge av seg selv.
I pressesonen var den eneste Glimt-spilleren som smilte, Lasse Nordås, i det han ble klemt og gratulert av TIL-spillerne, hans nye lagkamerater fra tirsdagen av. Det bildet er i seg selv ubetalelig.
Jeg liker egentlig ikke å overfortelle historien om hvor dårlig økonomi TIL har. Det er egentlig mest bare med på å undergrave TILs status, og å gjøre dem til noe mindre enn det vi i Tromsø vil at de skal være. De vil gjerne bort fra denne statusen, noe denne sportslige suksessen åpenbart er med på.
Det vi derimot kan fastslå, uten blygsel, er at Bodø/Glimt gjennom store salg og europacupinntekter, har fått en posisjon ingen andre, foruten RBK i sin storhetstid for 25 år siden, hadde. Ingen kan ta fra dem seriegullene de har fått, eller evnen til å gjenskape det som har skjedd flere ganger. Likevel virker det som noe skurrer, og det er ikke bare på banen.
Min opplevelse etter å ha vært på Aspmyra både torsdag, da Glimt spilte europacupkamp, og søndag kveld mot TIL, er at det er blitt en blasert og selvhøytidelig holdning blant mange av dem som følger klubben fra tribuneplass. Det virker nesten ikke nok å vinne, men her må det gjøres både på rett måte og med mange mål.
Jeg satt midt på den gamle hovedtribunen, hvor pressen er plassert. Derfra er skuet utover fjellene sør for Bodø nærmest nasjonalromantisk. Om det var fjellene de så på utover i andreomgang vet jeg ikke, men det ble så stille der, at det eneste som hørtes var tromsøsupporterne på den østlige kortsiden.
Medgangssupportere er noe du finner overalt, men i Bodø virker det til å ha blitt tatt til et nytt nivå. Alle kan være glad i en god oppladning til et idrettsarrangement, men etter å ha sett Glimts relativt innkjørte intro før kampstart et par ganger den siste uka, var det noe sektlignende over hele opplegget.
Det framstår som mange av de på plass kun er der for å se eller bli sett på rett plass, og det like gjerne kunne vært et hesteløp eller en håndballkamp de var på.
Det skurrer også i selve Glimt-laget, og det er ikke bare fordi TIL har en egen evne til å finne svakhetene hos dem. Måten Ruben Yttergård Jenssen som «snart» fyller 40 klarer å styre den sentrale midtbanen mot landslagsspiller og langt yngre Patrick Berg, bør få det til å ringe en alarm.
Niklas Vesterlunds passering av landslagsback Fredrik Bjørkan forteller at Vesterlund vil få interesse fra både den ene og andre ligaen framover. Men det skal vel egentlig ikke skje mot en av bærebjelkene hos Glimt?
For ikke å glemme Casper Øyvann, kampens beste bodøværing, som spiller for TIL. Dette er midtstopperen Glimt drømmer om at de skulle ha hatt, men som fikk avskjed på grått papir fra Kjetil Knutsen fordi han ikke ble ansett som god nok.
Han er kanskje den neste de kommer til å gå etter i en rekke av spillere fra TIL. Helt fra TIL rykket ned i 2019 har Glimt forsøkt, og noen ganger lyktes, å hente spillere fra landsdelens hovedstad. Daniel Bassi er den siste i rekka. Uten at det virker til å være i nærheten av å holde den brysomme lillebroren nede. Det passer ekstra godt at erkerivalen blir svekket, når man skal styrke seg selv.
TIL har måttet tenke annerledes. Der de har investert i å finne de beste spillerne som ingen andre enda har oppdaget de siste årene, anført av sportssjef Lars Petter Kræmer-Andressen og speiderne Jo Nymo Matland og Tore Rismo, har Glimt i stedet valgt å bruke penger.
Overgangssummer, lønn, signeringsbonuser og lojalitetsbonuser er langt over det vi i nord har sett tidligere, fordi de har hatt råd til det. Likevel er det ikke nok, og søndagens opplevelser er et bevis for at penger ikke kan kjøpe klasse hver eneste gang.
Til lærdom for andre som drømmer om en pengebonanza har Glimt på veien mistet noe av det genuine, den sjelen de hadde da Runar Berg og Stig Johansen var profilene. De har blitt et produkt. Det er et av aspektene som vil etterlyses når nedturen begynner for alvor i Bodø.
«Hver gang vi møtes har vi det bra, vi e venna for livet,» sang de på stadion før kampstart. Jeg tror det begynner å gå opp for alle og enhver at de ikke egentlig har det så veldig bra.