Jeg har mistet tilliten til Israel som nasjon, og er faktisk usikker på om landet fungerer slik et land skal.

Innbyggerne har i mange år gjennom demokratiske valg stilt seg bak okkupasjon og apartheid, systematisert terror mot sivile, vilkårlige henrettelser, utstrakt bruk av vold mot mindreårige, massefengsling uten lov og dom, og tyveri av land i direkte brudd med utallige FN-resolusjoner og internasjonale lover.

Israel virker ute av stand til å akseptere og handle i henhold til selv de mest fundamentale menneskerettigheter, tvert imot har landet strukturert undertrykkelse, nedverdigelse, etnisk rensing og drap på sivile.

Siste akt i tragedien er tjue tusen ihjelbombede palestinere, hvorav minst åtte tusen er unger. En gjennomsnittlig norsk barne-/ungdomsskole har 232 elever. Det betyr at Israel har myrdet barn tilsvarende 35 norske skoler, eller 280 hele skoleklasser. Jeg vil utfordre hvem som helst til å presentere et forsvar for massedrap på 280 skoleklasser med barn. Ingen slik begrunnelse kan eksistere i den menneskelige sfære.

Gaza er en smal landstripe på størrelse med en gjennomsnittlig norsk kommune. Der lever 2,3 millioner helt vanlige mennesker som blir nektet å forlate området, og som nå er fratatt strøm, medisiner, sykehus, rent vann og mat.

Det er ingen risiko for Israel å slippe inn flere lastebiler med mat, men Israel har gjennom mange år praktisert en «kalorikvote» som har holdt innbyggerne i Gaza på sultegrensen. Det som skjer nå, er bare en eskalering av pågående tiltak. Resultatet er hungersnød. Fordi Israel vil det.

Millioner av kvinner, barn og eldre er på flukt, uten noe sted å flykte. De bombes og skytes også i såkalt trygge områder, og blir terrorisert i hjel, fordi Israel skal ha hevn. Den Israelske hæren bruker bomber på opp til 900 kg, som har en dødsradius på 350 meter. Det er åpenbart for alle, også Israels hærledelse og politikere, at en slik bombe dreper alle, ikke bare Hamas. Israel vet dette, og velger i strid med humanitærretten likevel å bruke slike våpen.

Hamas er en terrororganisasjon, og dens ledere må arresteres og straffes for det grusomme angrepet på Israel 7. oktober, men kollektiv avstraffelse på en hel befolkning er ulovlig.

På tross av denne pågående katastrofen er motstanden mot folkemord og krigsforbrytelser på grensen til fraværende i den israelske befolkningen. Selv om man tar hensyn til at blodtåka ligger tjukk, må altså innbyggerne mene at dette i all hovedsak er riktig måte å oppføre seg.

Det går heller ikke an å si at befolkningen generelt er passive, eller er uinteressert i politikk, for vi vet at innbyggerne i Israel har tradisjon for å si fra. Det har vært enorme ukentlige demonstrasjoner mot en lovendring som svekker høyesteretts innflytelse i landet. Israelerne engasjerer seg intenst og dypt for egne rettigheter. Men altså ikke for palestinernes, til tross for at Israel i henhold til internasjonal lov har ansvaret også for dem.

Jeg kan ikke skjønne at en moderne nasjon skal kunne leve med dette på sikt. Vi har alle et ansvar for å si fra, alltid. Når befolkningen ikke gjør det, fremstår det som en fundamental svikt, som en pågående marsj vekk fra menneskelige verdier som former den oppvoksende slekt og lærer dem – ikke i teoretiske vendinger, men i grusom faktisk praksis – at drap, tortur og etnisk rensing er greit. Forestill deg å peke på massedrap på sivile, og så si til dine barn at «Slik gjør vi med dem». Det er ikke til å holde ut.

Jeg har bestandig ment at Israel har rett til å eksistere og å forsvare seg, men det er kommet til et punkt der det fremstår relevant å spørre seg om en nasjon faktisk kan miste retten til å bestå. Kan et land begå så mange grusomheter, så konsekvent og over så lang tid, at man til slutt må anse nasjonen for å ha brukt opp sine sjanser?

Det er helt utrolig at man skal begynne å analysere slike filosofiske perspektiver, men hvis moral og etikk skal ha noen som helst vekt, må vel lover og regler gjelde også for nasjoner? Noen må ha ansvaret, og det må få konsekvenser å herje så fullstendig uten humane grenser med en hel befolkning. Hvem skal ta det ansvaret når et overveldende flertall av befolkningen i et land står rolig og ser på massedrap på barn? Skal en nasjon ha prinsipielt sterkere vern enn mennesker? Uansett?

Jeg vet ikke, og filosofien trekker sjelden to streker under svaret, men hvis man skal insistere på at begge parter har et ansvar, er kanskje et mulig svar at nasjonen Israels fremtidige rett til å eksistere bør være like sterk eller svak som Palestinas. Israels pågående forbrytelser mot Palestina er i så måte et angrep på Israels egen eksistensberettigelse.

(For ordens skyld må det understrekes at selv om nasjoners verdi kanskje kan fremstå uklar, er det derimot ingen tvil når det gjelder individer, for verdien på et menneske er alltid uendelig. En palestiner er dermed per definisjon like mye verdt som en israeler, og omvendt.)