I Norges egen nasjonalidrett vinner og vinner og vinner vi. Så suverene er vi blitt i langrenn på herresiden, at utlendingene knapt får være inne på topp 10-lista. Dette er et tema som for lengst er blitt identifisert som et problem for vår folkekjære idrett. Vi må jo tross alt ha noen å konkurrere mot, i hvert fall i mesterskap.

Det er også verdt å minne om at det ikke alltid har vært sånn. Vi har bare blitt så fartsblinde av egen suksess. I vinter-OL i Lake Placid i 1980 tok Norge et sølv og to bronse i langrenn. I Calgary i 1988 ble det to sølv og én bronse. Taktskiftet var Albertville i 1992, to år før vi selv tok storeslem på hjemmebane. Men normalen før var et gull her og der og noen sølv- og bronsemedaljer. De siste tredve årene er vi den største medaljegrossisten i verden i vinteridrett. Et vinter-OL uten et tosifret antall gull er å anse som en nasjonal krise, en norsk fiasko.

De to distanserennene i verdenscupen sist helg, hvorpå rødkledde nordmenn tok henholdsvis åtte og ni av de 10 øverste plassene, satte nok en gang fyr på diskusjonen om den norske suvereniteten, noe som attpåtil skjedde uten storstjernen Johannes Høsflot Klæbo fra start.

Sett fra et utenlandsk perspektiv tar det livet av interessen. Hvilken tysker, italiener, franskmann eller sågar svenske vil se et renn med Ola Nordmann på alle plassene som gjelder, og med sine egne som tilnærmet statister som aller nådigst for lov å delta? På sikt få eller ingen.

Denne debatten kommer med jevne mellomrom, og passer åpenbart ekstremt dårlig for norsk langrenn på herresiden. Tross alt er det nok av andre utfordringer som skal løses.

Ta den stadig tiltakende snømangelen som det fremste eksempelet. NRK publiserte mandag en reportasje om hvor mange skidager vi får i fremtiden. Selv bor jeg i Tromsø, på folkemunne kjent som et «snøholl» på grunn av de omliggende fjellene. Her har vinter vært likelydende med snø, og gjerne mye av den.

Men ifølge NRK-artikkelen kan antallet skidager i Tromsø fram mot 2060 synke fra 105 til 65. Det betyr i praksis bare to måneder med «ordentlig» vinter. Ganske surrealistisk, for oss som har levd en stund.

Langrenn, i likhet med andre idretter, merker også at barn og unge fort prioriterer andre interesser enn å drive med idrett. Fest, moro og skjermtid slår ofte trening, noe hele idrettsbevegelsen alltid har forsøkt å motvirke.

Diskusjonen rundt pengebruk og kostnader rundt det å drive langrenn for barn og ungdom er også en tematikk som jevnlig kommer inn. Stempelet som «rikmannsidrett» er ikke uvanlig når disse sakene skrives, og gjør det knapt lettere, vel vitende om at vi er inne i trangere økonomiske tider enn vi har vært vant til. Før hadde de aller fleste ski. Nå er det oftere ungdom med bemidlede foreldre som har egne smøreeksperter.

På tross av krigen om barn og ungdoms fritid, samt fraværet av snø, er elitelangrenn i Norge «big business», med stadig nye og ukjente navn som slår igjennom. Tunge, nasjonale sponsorer er inne, og landslagsbudsjettene på mange titalls millioner kroner. Med russerne ute av veien på ubestemt tid, har den norske dominansen på herresiden bare tiltatt, med smørebusser og støtteapparat i verdenstoppen.

Det er jo lett å harselere litt med de stakkars utlendingene, fra et norsk perspektiv blir det veldig merkelig å skulle bremse sine egne fremganger, slik at svensker, finner og sveitsere skal nå oss i kapp. Mange snakker attpåtil om hvor viktig det er at tyskerne gjør det bra.

Noen kreative løsninger må derfor på bordet. Her er fem av dem:

* Tilbake i 1974 vant Magne Myrmo verdensmester på treski, som den siste noen gang. Et norsk comeback for treskiene kan hjelpe.

* Konsekvent kjøre et tjukt lag med god, gammeldags rød Swix, uansett føre og temperatur.

* Halvere stavlengden.

* Stoppe Johannes Høsflot Klæbo fra å dra på høydeopphold, og heller sende han på lavlandsleir til et dansk bryggeri.

* La konkurrentene starte en halvtime foran, på 10-kilometer klassisk.

Tenk så spennende og artig det hadde blitt! Frem med popkornet!

Underveis i helga konstaterte også en av Norges største skiprofiler gjennom tidene, Petter Northug, at den norske dominansen var voldsom. Han mente at de utenlandske utøverne ville komme utover i sesongen, fordi så mange norske utøvere hadde så mye å bevise nå i starten for å komme med i vurderingen til Tour de Ski og VM senere i vinter.

Kanskje har han rett, men jeg er langt fra sikker på det. Vi ser på andre lands marginale idretter og ler ofte, være seg konebæring i Finland, gælisk fotball eller mongolsk wrestling. Langrenn, spesielt på herresiden, tar stadig større steg mot en lignende status, sett med utenlandske øyne.

Norge kan uansett ikke gjøre noe annet enn å konkurrere og prøve å vinne. Noe annet er helt absurd. Vi bør tross alt være oss selv nærmest, selv om omsorgen for de utenlandske utøverne er rørende, på grensen til parodisk.

Jeg kan nesten garantere at den ikke har noe annen virkning enn for å lette samvittigheten til dem som synes vi er for gode i langrenn. Det finnes knapt andre land som har en slik tankegang. I nyttårstalen tilbake i 1992 het det fra landsmoderen Gro Harlem Brundtland at det var «typisk norsk å være god». Snart kan vi skrive dette om til at det er «typisk norsk å heie på alle andre.»

Havner vi der at vi må holde med svenskene, fordi våre egne er for gode, kan vi erklære langrenn for dødt.