Så her må småbarnsforeldrene ta seg selv i nakken. For det er dere som legger grunnlaget. Og nå svikter dere i å få ungene deres til å spise mer fisk.
Sjømatkonsumet faller. Og det er til dels ganske urovekkende tall det slås i bordet med. Det er mye snakk om sjømatnasjonen Norge, men gladnyhetene og de selvnytende skrytesakene handler i all hovedsak om nye rekorder for norsk sjømatnæring. Det handler så å si alltid om hvor mange milliarder kroner mer vi har eksportert for enn alle foregående år.
Det er selvsagt helt topp. For vi er en sjømatnasjon, og det kan være lett å glemme i den petrofile rusen og bobla vi har svimet rundt i en stund nå. Det er fisken som utgjør grunnmuren i det nasjonale reisverket Norge. Rikdommen fra kysten er det som – i dobbelt forstand – fikk våre formødre og -fedre til å klamre seg fast langs kysten, og det har vi fortsatt å gjøre.
Det er også lett å glemme at fisk er noe mer enn bare en stor bul på den norske lommeboka, for fisk er først og fremst mat. Det er derfor vi tjener så fett på det, fordi folk trenger mat. God, proteinrik, sunn og bærekraftig mat. Også kan vi la debatten om havbruk og lakseoppdrett ligge akkurat her. Fisk er dessuten så utrolig mye mer.
Det er enormt mye oppmerksomhet rundt kosthold, helse og ernæring. Vi bombarderes av tips, råd og formaninger om å få i oss de rette næringsstoffene, og det snakkes gjerne om i sammenheng med folkehelsen, at vi må forebygge hjerte- og karsykdommer, få i oss de rette vitaminene og byggestoffene kroppen trenger for å holde sykdommer og skral helse på betryggende avstand. I tillegg er det enormt mye matprogrammer, oppskrifter og kokebøker i hver krik og krok.
Alt ligger derfor til rette for at konsumet av sjømat burde vokse massivt, i stedet for at det faller. Hva som er galt fatt her har sikkert mange forklaringer, men at småbarnsforeldre burde skjerpe seg, når det kommer til hva de etablerer av matvaner hos sine små og håpefulle, er iallfall mer enn tydelig. Vi kan ikke dytte alt ansvar over på myndigheter og skole.
At sjømatkonsumet i Norge stadig synker er regelrett pinlig, særlig når tilgangen på råvarene aldri har vært bedre. I en undersøkelse Folkehelseinstituttet gjorde for Helsedirektoratet i 2017 er resultatene svært forstemmende for selvbildet til sjømatnasjonen Norge. Og det har vært kurver som har pekt samme vei i flere år nå, og det er intet som i dag tyder på at mer av sjømaten vi beskatter skal bli igjen i landet, før vi pakker og sender den ut på det internasjonale markedet.
I dag spiser barn/ungdom på 13 år i snitt 168 gram fisk i uka, mens tallene for kjøtt er 875 gram. At kjøtt er så himla langt foran sjømat er illevarslende i seg selv. Når man i tillegg vet at tallene for godteri er 210 gram, er det bildet av en nasjon som råtner innvendig. Og, nei, jeg mener ikke at lørdagsgodteriet (som nå bare er en ekstra topp på ei uke der søtsakene meskes flatt over hele ukesyklusen) skal erstattes av en bolle med lutefisk. Men det går an å legge litt føringer.
Det verste av alt er at fireåringene er mye kulere, de spiser mye mer fisk, så det er i alderen hvor barn begynner å bli mer selvbevisst og bestemt at det rakner. Altså er det et kraftig forbedringspotensial, og det må gripes tak i med begge hendene av småbarnsforeldrene.
Nå har jeg ikke voldsomme forhåpninger til at norske småbarnsforeldre har sansen for å bli strammet opp om ernæring fra en kvapsete nordlending uten små barn, ei heller at de kommer til å ta rådene til etterretning. Men faktum er at de uansett er altfor ettergivende når det kommer til ungenes kosthold.
Hvis de håpefulle arvingene lykkes i å gråte seg til pølser, koteletter, kjøttkaker, taco og kjøttpålegg så å si hver eneste dag, og de «slipper» å spise fisk, får de heller ikke smaken og sansen for sjømat, og da blir det mye tyngre å endre matvanene deres senere i livet.
Det er heller ikke snakk om å påføre folk såkalt kjøttskam. Spis gjerne kjøtt også, og velg da kjøtt fra norske leverandører, i stedet for å kjøpe billig og langreist biff fra Namibia, Argentina eller New Zealand. Men det er fullt mulig å legge inn flere måltid med sjømat i uka, og det trenger ikke være ihjelkokt frossentorsk eller forkullede fiskepinner og laksefileter.
Hamburgerne kan erstattes med fiskeburgere, baconet i pasta kan erstattes av røkt laks eller klippfisk, tacolefser med biter av stekt fisk/skalldyr og friske grønnsaker er nydelig, og unger som elsker kylling (som i praksis ikke smaker noen verdens ting) burde få smake de samme rettene med hvit fisk, der de smakene man foretrekker kan tilsettes.
At fisk er vondt og kjipt er noe ungene lærer seg å få gehør for, og når det da diskes opp med parallelle pølsemiddager til ungene, mens foreldrene spiser fisk, etablerers det en aksept for at sjømat er noe man bare kan styre unna. Og at fisk til og med er ukult. Jeg synes jeg kan høre den posthume gråten fra Ingrid Espelid Hovig gjennom kjøkkenvifta.
Det er flott med frukt og grønt og fem om dagen, belgfrukter, nøtter og bærekraft og bla bla bla. Men man bør ikke gjøre seg så høye og mørke hvis man konsumerer masse avokado og mango, og man samtidig holder seg for nesen når sjømaten lander på bordet. Iallfall ikke om man er opptatt av bærekraft, matetikk og kortreist mat.
At vi bor i verdens rikeste land er sagt så mye og så ofte at vi har blitt numne av det. Men når det kommer til sjømat, og den enorme tilgangen til det, er vi bare så sjukt privilegerte. Og da burde vi spise mer av den selv. Og det må prentes inn og – per definisjon – mates inn med teskje mens de fortsatt er unge, åpensinnede og klare for det.
Dessuten er det tøft. Og nå er skreisesongen i gang.