I en tid hvor fødselsomsorgen endelig er lagt under lupen, må vi snakke om maktbalansen på fødestuen. Den blottlegges av språket vi bruker om fødselsopplevelsene våre.

«Jeg fikk ikke lov til å gå over termin.»

«Jeg presset selv om de sa jeg ikke skulle gjøre det.»

«De måtte sjekke åpningen.»

Ikke lov. Måtte. Det er lite som vitner om aktivt og informert samtykke. Tvert imot forteller det at å få hjelp er å bli bestemt over. Hjelpeapparatet er ikke alltid hjelpsomt, men det er mektig, og du blir veldig liten i møte med det. Fødestuen er åsted for en infantilisering av myndige, fornuftige mennesker som vi ikke ville godtatt på noen annen arena.

Ja, vi kan hjelpe deg, sier fødselsomsorgen – men du må gjøre som vi sier. Jeg må undersøke deg, jeg må ta vannet, jeg må gi deg drypp. Vi har et vindu nå. Du kan ikke ha med mannen din. Du må vente. Du må skynde deg. Du må flytte deg. Kom med hånden, legg deg på rygg, spre beina.

Hver eneste dag får et hopetall norske kvinner fremmede fingre opp i skjeden, uten å bli spurt om lov. Hvorfor snakker vi ikke høyt om det?

Få dager før termin fikk jeg beskjeden som setter enhver vordende mor sjakk matt: «Vi er redde for at babyen skal dø i magen.» Og: «Rutinen vår er å sette fødselen i gang.» Det siste var for så vidt ikke uventet. Jeg skjønte også at samtalen ikke hadde som utgangspunkt at jeg er voksen og i stand til å forstå statistikk og risiko.

Forberedt og feminist som jeg er, fremførte jeg de innøvde replikkene mine: Hva hvis vi venter? Hva er alternativet?

«Da skriver vi i journalen din at du gikk imot våre medisinske anbefalinger.»

Ja vel, ja. Anmerkning, med andre ord.

«Hvis du ikke vil så har vi en kø av andre som skal igangsettes her.» Legen ser på klokken.

Feminismen slukner. Mennesket blir til pasient. Jeg legger meg på samlebåndet og gir meg hen til rutiner, prosedyrer og nasjonale retningslinjer.

Jeg skulle bli «beste kvinnelige hovedrolle», men endte som statist. Hva skjedde?

I ettertid er det ikke den fysiske påkjenningen ved prosedyrene som fulgte jeg dveler ved. Det er traumet over å bli umyndiggjort som har festet seg i kroppen. Jeg skjemmes over at jeg – en oppegående person – ikke klarte å ivareta min integritet. Jeg ville si nei, men maktet ikke forhandle. All kunnskapen jeg hadde sugd til meg gjennom svangerskapet, alle forberedelser, alt jeg visste om egne behov ble redusert til vil du ha hjelp eller vil du ikke?

Det er lett å tenke at legen og jeg snakket forbi hverandre, men sannheten er at vi ikke snakket sammen i det hele tatt, ikke på ordentlig. Balansen mellom opplevd tvang og opplevd medbestemmelse handler om kommunikasjon. Ofte er det nok å slenge på et spørsmålstegn.

Jeg ønsker meg en revolusjon, selv om det gjør meg trist å bruke det ordet om oppfyllelse av grunnleggende rettigheter. Dessverre tror jeg det er det som skal til. Jeg vil ha en radikal omfordeling av makt på fødestuen, slik at fødekvinnen ikke er den med minst integritet i rommet. Jeg vil at ethvert steg i fødselen skal være basert på reelt aktivt og informert samtykke fra den fødende. At også mor skal telle.

Det handler ikke om at vi skal ha «drømmefødsler». Det handler om vår lovfestede rett til å ta egne valg om egne kropper.