På min vei til og fra byen går jeg ofte forbi Gyllenborg skole. Nesten bestandig kaster jeg et blikk inn i skolegården når jeg går forbi, for dette er et sted jeg har mange gode minner fra: der gikk mine tre barn, og der har mine tre barnebarn gått i senere år.
Men denne dagen for vel en uke siden, 21. oktober, var det noe helt annet som skjedde: Jeg var på vei hjem fra et møte i byen, klokka var ca. 15.00. Da hørte jeg et fortvilt rop og så et lite fjes som var klemt inn mellom muren som omgir skolen og plankegjerdet over.
Av en eller annen grunn hadde en liten gutt blitt fristet til å stikke hodet inn under gjerdet for å se ut, og nå kom han seg ikke løs. Panikken i fjeset hans var tydelig, og jeg skjønte at noe måtte gjøres med en gang. Jeg sprang inn i skolegården og prøvde å be noen av barna som sprang rundt der om å finne en voksen, en myndighetsperson for skolen. Men det var ikke lett – for dette var skolefritidsgruppen som var ute, og det virket kaotisk. Ingen voksne å se.
Heldigvis fikk jeg hjelp av en litt større gutt på utsiden som hadde fått med seg det som skjedde. Og sammen klarte vi å roe lille den lille gutten ned og å oppmuntre ham til å bevege hodet litt bakover og nedover slik at han kom seg løs. Deretter kom en av vaktene og tok seg av ham og hjalp ham inn.
Jeg syntes dette var en skummel opplevelse og har tenkt på den hver dag siden. Hva slags systemer har man for å rapportere om slike hendelser? I dag, ti dager etter, var jeg på ny på vei ned til byen litt før kl. 14 og traff tilfeldigvis på et par små gutter som sto og så ut. Jeg kjente straks igjen den ene og spurte om han husket meg. Det gjorde han, og jeg hadde en fin samtale med han og kameraten. Det var så godt å høre at det gikk bra med ham nå!
Vi vet at barn synes det kan være spennende å utforske verden rundt seg. Men jeg håper at Gyllenborg skole har blitt gjort kjent med dette «lille dramaet» i skolegården, og at det blir gjort tiltak for at dette ikke kan skje flere ganger.