Mange har skrevet om dette paradokset tidligere – nedenfor kommenteres en lite omtalt del-forklaring, nemlig myndighetenes håndtering av drivstoffutgiftene til fiskflåten.
Som kjent er det stor forskjell på utslippene av klimagasser om man sammenlikner kystflåten med trålerflåten. Utslippet av CO2 pr. oppfisket kilo fisk fra trålerne er nærmere fire ganger utslippene fra kystflåten. Enda mer markert blir bruken av fossil energi når vi tar i betraktning at fangsten fra Røkkes frysetrålere ofte blir sendt til Kina og Vietnam for opptining, bearbeidelse og ny innfrysing (med fossil energi) før fisken returneres til Europa (og USA).
Den norske fiskeflåten har siden begynnelsen av 90-tallet vært fritatt for drivstoffavgifter, for å unngå konkurranseulemper i forhold til fartøyer fra EU og Russland - som heller ikke er belastet med slike avgifter. Nå har blå-blå regjeringen i det siste innført lave, symbolske CO2-avgifter for fiske innenfor 200 mil. På sett og vis betyr dette en viss indirekte subsidiering av den norske trålerflåten i forhold til kystflåten. Men det skal bli mye verre: I NOU 2015: 15 (Rapport fra grønn skattekommisjon) blir det nå foreslått at de små CO2-avgiftene for fiskeflåten skal økes betydelig, men fortsatt bare for fiske ”i nære farvann”, dvs. i praksis bare for de båtene som slipper ut minst klimagasser. Trålerne fisker både i nære og fjerne farvann, noe som gjør det vanskelig å etablere hensiktsmessige kontrollordninger: Trålerne kan levere fangsten i land uten CO2-avgifter og bunkre i utlandet eller fra utenlanske tankfartøy.
Skal lønnsomme og klimavennlige tilpasninger som gir ferskt råstoff av beste merke, konverteres til et klimaproblematisk prosjekt, ofte med flere dager gammel fisk? Per Sandberg og regjeringspartiene ser ut til å ha bestemt seg for ytterligere diskriminering av kystflåten, og får ganske sikkert støtte av ”miljøpartiene” Venstre, SV og ”De grønne”. Men hva med Ap?