Forrige lørdag skrev jeg en epistel med tittelen «Vi trenger å snakke om innvandring». Det skulle jeg ikke gjort, om jeg ønsket meg en rolig start på ferien. Harstadværingen og innvandringsrealisten Kjetil Rolness og hans følgere på Facebook sørget for det.

Jeg har aldri tidligere blitt utsatt for en slik kaskade av karakteristikker. Fra ukjente mennesker. En dame skrev til og med en e-post til meg, og innledet med: «Nok en fyr som er blåst i hodet». Nå var det sikkert nok mye min feil – jeg kunne nok ha vært mer forsonlig og forsiktig i tonen, sett i ettertid.

Skulle for eksempel ikke kalt mine landsmenn «bleikfeit», selv om vi er både bleike og, ifølge Folkehelseinstituttet, stadig feitere. Jeg med. Og så hadde jeg åpenbart ikke kalkulert godt nok med pris per innvandrerhode, det må man huske på i fortsettelsen.

Den viktigste lærdommen fra denne uka er likevel at vi trenger å snakke mer og skrive mindre. For selv om det tilsynelatende er det samme å kalle noen en idiot over et kafèbord som å skrive det på nett, så er det ingenlunde det samme.

For det første er nettidiot-versjonen frarøvet ethvert kroppsspråk. Alle som lever et alminnelig sosialt liv vet at det sikkert fins femten måter å si idiot på, og at minst tre av dem kan være rene kjærlighetserklæringer. På nett betyr idiot bare èn ting: idiot.

For det andre er det slik, oss mennesker imellom, at vi oppfatter kontekst. Er vi i et hyggelig lag og driver og tuller med hverandre, kan vi si det utroligste uten at det får annen konsekvens enn en god latter. Er vi i en saklig diskusjon med noen, kan vi også tåle at det faller ubetenkte ord, tidsknappheten og temperaturen får skylden for det, og vi skjønner og tilgir og deler på to.

Men i skriftlig kontekst gjelder andre regler, her har vi tid til å tenke oss om, vi kan kladde og slette og endre, og la være å trykke enter til vi har roet oss ned. Derfor er vi mindre rause med det skrevne ord, det som står der tas bokstavelig, og det får av den grunn en helt annen kraft.

For det tredje er det slik at det aller meste av det som i dag skrives i det offentlige ordskiftet, skrives på nett. Ytringene blir stående, uvisst hvor lenge, og uvisst hvorhen. Selv om man faktisk ombestemmer seg og vil refrasere, kan den være langt avsted inn i cyberspace før avsenderen får slettet.

Jeg har sett flere eksempler på det i det siste – folk har sendt av gårde ting de senere har slettet, men det lever der likevel fordi noen tok et skjermbilde.

Det er med andre ord all mulig grunn til å begrense og besinne seg når man er online. Tro meg, jeg snakker av erfaring – jeg er svært sjelden en god utgave av meg selv når jeg engasjerer meg i nettdebatter. I den siste uka var jeg til og med så ubetenksom at jeg beskyldte en venn, men også meningsmotstander, for at han var blitt gammel. Nedrige saker.

Derfor er dette en påminnelse til meg selv, og forhåpentligvis et råd til flere av mine medborgere, vi må snakke mer sammen. Nettet egner seg dårlig til samtale, det ser vi daglige bevis på.

Problemstillingen er jo på ingen måte ny, de siste årene har det vært arrangert nasjonale kampanjer for å øke nettvettet, folk har mistet trygge jobber fordi de ytret seg truende, og flere mediehus har sett seg nødt til å stenge kommentarfeltene – fordi vi rett og slett ikke får til å snakke på denne måten. Det ropes, og hyttes. Og hånes.

Folk som er klokere enn meg har visst skjønt dette for lenge siden, de holder seg unna nettdebatter og viser kun tommel opp på nett. Det er derfor man får så mye respons når man melder noe hyggelig, eller at man har vært uheldig med noe. Facebook er først og fremst de eniges univers, et sted for trøst og omtanke og felles glede. Det er sikkert like greit.

De senere år har det imidlertid vokst fram en sjanger, en form for offentlig samtale, gjerne avholdt på litteraturhus eller på teaterscener rundt omkring, hvor en moderator i samtale med en eller flere deltakere diskuterer seg gjennom ulike tema. Deltakerne er ikke politikere, det er ikke politisk debatt med temperatur og stikk vi snakker om, men en samtale med kunnskapsrike, reflekterte mennesker som er ute etter å stille spørsmål, undre seg, samsnakke.

I Tromsø har vi sett noen slike forsøk på modererte samtaler, jeg minnes en om byutvikling nylig, en med Erna Solberg, en om fiskeripolitikk med Ottar Brox. Jeg tror det er et marked for atskillig flere dempede, opplyste, gode samtaler fremover. Om innvandring, om bompenger, om tog, om laks.

Uenighet skader ingen. Tvert imot, det er selve fundamentet for den gode samtalen.