2022 er frivillighetens år. Målsettingene for året er å synliggjøre jobben som frivillige gjør i sine lokalmiljø og for storsamfunnet.

Frivillighet og dugnad har lange tradisjoner og er en avgjørende bidragsyter for å spre aktivitet og glede i både by og lokalsamfunn. I det siste har mange av oss imidlertid fått med seg at det har vært utfordrende for mange festivaler og andre arrangement å få rekruttert nok frivillige. Er vi i ferd med å miste noe av dugnadstradisjonen og frivilligheten som vi er så kjent for?

Jeg er styreleder i Ishavskysten Friluftsråd. Friluftsrådet har et tett samarbeid med idrettsklubber, lag -og foreninger, ildsjeler og lokalbefolkning. Samarbeidet er i stor grad basert på frivillighet der lokalbefolkning er selve grunnmuren for å få realisert mange av prosjektene. Dette er et eksempel på at ansatte og frivillige spiller på lag for å få et best mulig resultat.

foto
KLOPPING: Klopping i myr er et eksempel på hvordan frivillige tilrettelegger for turopplevelser. Bildet er tatt under Sylanekspedisjonen der innleggsforfatteren selv opplevde kilometervis med klopping. Foto: Mari-Ann Benonisen

Jeg har selv erfart hvordan frivillige tilrettelegger med merking av stier, klopping (treplanker som er lagt langs myr eller vannløp), bruer, benker og bålplass for at folk skal få gode turopplevelser. I 2021 var vi en gjeng som gikk Norge på tvers (Sylanekspedisjonen i Trøndelag). Hele ruta på 120 kilometer var merket, men det som imponerte meg mest var den kilometervise kloppingen. Alternativet hadde vært å gå like mange kilometer i myr.

Mye av idretten er også basert på frivillighet og dugnad. Dugnad og frivillighet er et viktig prinsipp for å sikre at alle skal ha lik mulighet til å delta i aktivitetene. Som trebarnsmor og med unger som deltok i fotball, skiskyting og kortere innhopp innen andre idretter stilte vi som foreldre opp med blant annet kjøring, vaffelsteking og som heiagjeng. Med lange avstander ble det fort noen hundre mil i bil.

foto
Mari-Ann Benonisen mener et samfunn uten frivillighet står fattigere igjen. Foto: Ronald Johansen

Jeg er sykepleier og jobber som avdelingsleder i Tromsø kommune (permisjon til 2023). I mer enn 10 år har brukere og ansatte hatt gleden av å samarbeide med frivillige pensjonister i Lakselvbukt. Hele denne tiden har frivillige skapt liv og røre, latter og glede på bosenteret med bingo, allsang, kaffekos og turer av ulik art. En tidligere frivillig sa ofte at «det å bidra som frivillig betyr like mye for den som gir som den som får.»

foto
BRO: Bajádusbrua i Lyngsalpan er bygd og tilrettelagt av grunneiere og frivillige. Foto: Mari-Ann Benonisen

Uten frivillige hadde vi ikke hatt så mange lokale husflidslag, bygdelag, bydelslag, fotballag, musikkorps, tilrettelagte møteplasser, lokale aktiviteter og 17. mai-arrangementer i nesten hver en bygd. Hver bygd og by er derfor avhengig av frivilligheten og dugnadsånden. Derfor må vi heie fram frivilligheten og både offentlig og privat sektor må bidra på sin måte. I Norge har vi mer enn 100 000 årsverk med frivillig innsats som er verd hundrevis av millioner. Samfunnet som helhet hadde blitt fattigere uten frivilligheten.

Jeg heier på frivilligheten!