Det er et slående gap mellom generasjonene i politikken når hets og trusler diskuteres. Det kommer delvis av at de lever i ulike virkeligheter når det gjelder dette temaet. Det ble særlig tydelig da Tromsøs folkevalgte i mai skulle behandle nye retningslinjer for behandling av trusler og hets mot politikere.

Arbeiderpartiets gruppeleder Jarle Heitmann introduserte saken, og klargjorde hva som menes med hets og trusler i denne sammenheng: Trusler er det som defineres som alvorlige hendelser. Dette gjelder spesielt direkte eller indirekte trusler om å skade politikeren eller personer som står han/henne nær.

I 2021 hadde hele 46 prosent av stortingsrepresentantene personlige erfaringer med hets og trusler. Brorparten er direkte og indirekte trusler fremsatt via sosiale medier. I en undersøkelse av KS i 2018 svarte over 4 av 10 lokalpolitikere at de har opplevd dette.

Heitmann gjorde det også klart at det er viktig å skille mellom hets og politisk kritikk eller hard retorikk.

Likevel var det i akkurat den grøfta debatten etterpå havnet. Gunnar Pedersen i Høyre gikk på talerstolen og sa at hvis det var tilfelle at unge lokalpolitikere i Tromsø opplevde å bli mobbet av politiske kolleger eller motstandere, oppfordret han til å komme til ham.

Pedersen mente at han, både som lærer og folkevalgt i mange år, kunne ha erfaring og dele når det gjaldt håndtering av mobbesaker og ugrei oppførsel. Det var et ektefølt og hjertevarmt tilbud, men det bommet fullstendig på temaet og problemet.

I salen satt det unge lokalpolitikere i Tromsø som har opplevd å få personlige drapstrusler. Sofie Stranger i MDG så seg til slutt nødt til å gå opp på talerstolen og fortelle nettopp det.

Selv har Pedersen aldri opplevd noe slikt. Det fortalte han selv. Han innrømmet også at Facebook var et sted han ikke bruker mye tid på – han får ikke så mye ut av det. Årsaken var av mer teknisk art, enn det var en kritikk av utviklingen av «samfunnsdebatten» på sosiale, digitale plattformer.

Tor Egil Sandnes fra Nei til Bompenger (som selv er født i 1948) mente at det å vedta slike retningslinjer for politikere, som i siste instans innebærer å anmelde forholdet til politiet, ville være å sette byens folkevalgte over øvrige innbyggere.

Hans makker Jan Blomseth (61) kom med et bistert stikk, om hvor hyklersk han oppfattet de rødgrønnes forslag, når det nettopp var folkevalgte fra venstresiden i politikken som forsøkte å fryse ham ut som Frp-politiker på 90-tallet. Han hadde opplevd at andre folkevalgte ikke ville sitte i samme rom som ham.

Den bitre påminnelsen viser at politikernes oppførsel mot hverandre faktisk har utviklet seg til det bedre i dag. Uansett tilfelle fjerner det ikke det alvorlige faktum at et urovekkende antall folkevalgte i dag opplever trusler om vold, hets og trakassering. Disse har som hovedformål å skremme, få dem til å tie, til å trekke seg fra politikken og offentligheten.

18. januar i år opplevde lokale Ap-folk at uvedkommende dukket opp i et digitalt medlemsmøte i Arbeiderpartiet og AUF i Tromsø, og ropte og skrev støtteerklæringer til Anders Behring Breivik. Dette var samme dag som saken om mulig prøveløslatelse for Breivik skulle opp i retten.

Ap anmeldte saken dagen etter. Den sentrale partiledelsen sendte ut nye kjøreregler for digitale møter i partiet etter hendelsen. Et slikt innbrudd i en lokal partitilstelning kan ha en lammende virkning. Det er gravalvorlig, og må håndteres og motvirkes.

Derfor er det også alvorlig at begrepet «politikerhets» også trekkes fram i utide, av de samme aktørene som har den største interesse av å skille mellom nettopp dette, og politisk kritikk og hard retorikk.

Heitmann gjorde seg selv skyldig i nettopp det, da de rødgrønne fikk sterk kritikk fra opposisjonen fordi de ønsket å bruke en halv million kroner på reiser i politisk regi til høsten. Høyre mente det var umusikalsk. Frp kalte det kosetur og ødsling med skattepenger.

Ap-toppen mente opposisjonen måtte besinne seg, at denne måten å omtale posisjonens motiver på bidrar til politikerforakt, hets og trusler. Den samme argumentasjonen ble brukt for å dempe trøkket på stortingspolitikerne da pendlerboligsakene begynte å rulles opp.

Da opposisjonsleder Vanja Terentieff avkrevde svar fra varaordfører Marlene Bråthen om hennes ulovlige utleievirksomhet i eget selskap, svarte Bråthen blant annet at hun skulle ønske politikere var flinkere «til å ikke snakke hverandre ned i avisen». Hun synes til og med at politikere skal «heie på hverandre», og kalte det et demokratisk problem.

Det som virkelig er et problem, er å utvanne hets-begrepet på denne måten. Det bidrar til en usynliggjøring og bagatellisering av folk som opplever reell hets og trusler, også i politikken. Det som kompliserer det hele, er at saker som de ovennevnte, der politiske motstandere kommer med legitim politisk kritikk, urovekkende ofte utløser hets og trusler fra helt andre aktører, på helt andre arenaer. Arenaer hvor politikere som Gunnar Pedersen, Tor Egil Sandnes og Jan Blomseth ikke er. Da er det også vanskelig å forstå hvor kolleger vil hen med disse henvisningene til hets.

Dilemmaet er reelt, men hetsen og trakasseringen av politikere bekjempes på andre arenaer enn politikere imellom. Blant annet med retningslinjer, et grep som kan få opp antallet anmeldelser. Løsningen ligger nok også i politikken. EU er kanskje den aktøren i den vestlige verden som nå tar grep for å ansvarliggjøre selskaper som Facebook, for hva de har skapt.

Løsningen kan ikke være at politikere skal behandle hverandre som persillebuketter. Politikere har søkt makt til å endre samfunnet og hverdagen til folk som har stemt på dem. Det er maktpåliggende at disse blir utsatt, og utsetter hverandre for, vurdering og kritikk.