Argumentene er godt gjennomdiskutert. I korte trekk går de ut på at hans vennskap med statsminister Støre er for sterkt, at han som politiker er uegnet rollen som grå eminense og at han av de to foregående grunnene vil gjøre sentralbanken mindre politisk uavhengig.

Argumenter for hvorfor Jens Stoltenberg MÅ få jobben er også godt kjent: De går ut på karakteristikker av Nicolai Tangen som av Tangen selv må fremstå som karakterdrap, at det nettopp er en politisk slugger sentralbanken trenger i disse krisetider og at «Norge kan ikke si nei til Jens».

Ingrid Hjertaker ved Handelshøgskolen Innlandet forsker på sentralbankers rolle og makt gjennom tidene. Hun har denne uken kommet med noen friske påpekninger i debatten, som var på god vei til å snerke seg helt til.

Hun har røsket i den nærmest vedtatte sannheten om at pengepolitikk og sentralbank-virksomhet må og skal ha vanntette skott mot all annen politikk. Historisk sett, og særlig i krisetider, har grensen vært flytende. Hjertaker betegner skremmebildene fra aktører som advarer mot en «politisk sentralbanksjef» for historieløse. «Uklok pengepolitikk kan føres av både politisk styrte og uavhengige sentralbanker» påpeker hun, og belegger det med historiske skrekktilfeller utløst av begge varianter. Trenger vi å si «finanskrisen»?

Nettopp denne krisen utløste behovet for omfattende inngrep i økonomien fra store sentralbanker verden over. Sentralbanker verden over har begått sjelegransking siden. Økonomer har stilt spørsmål ved alt: Hva er penger, egentlig? Skjønner vi hva som forårsaker inflasjon? Hva bør en sentralbank gjøre, og hvordan bør den styres?

Dette kan tas som et argument for Stoltenberg, som til overmål fikk finanskrisen i fanget som statsminister. Ingen kan beskylde han for ikke å ha førstehånds kjennskap til kriser. Men Ida Wolden Bache har som visesentralbanksjef stått midt i nettopp denne utviklingen i faget økonomi og selvforståelse som har rast de siste ti årene. Hjertaker mener Baches erfaring veier langt tyngre enn Stoltenbergs.

Jeg tror ikke Stoltenberg vil være en dårlig sentralbanksjef på grunn av folkene han kjenner. Men jeg blir rasende av tanken på at han kan ha fått jobben på grunn av sine venner. Problemet med å utnevne Jens Stoltenberg er og blir trynefaktoren. Gutteklubben. Nepotisme. Kall det hva du vil.

Det har blitt påpekt at Bache også på alle måter tilhører en lukket kjerne: Etablissementet i penge- og finanspolitikken i Norge, det såkalte «jerntriangelet» mellom Finansdepartementet, Universitetet i Oslo og Norges Bank. Det er ikke det samme som Stoltenbergs tilfelle, men uansett en interessant påpekning, nå som uavhengighetsfanen løftes så høyt.

Det gjør kandidaturet til mannen fra Det store Utland, Jacob Bjorheim, enda mer interessant. Bjorheim fremstår i denne sammenhengen som et uavhengig ess. Ikke i politisk forstand, men i spørsmålet om nettverk.

Selv om han er en ukjent outsider her til lands, er han vitterlig ingen underdog. Han har ledet kapitalforvaltningsavdelingen til Den internasjonale oppgjørsbanken. Bjorheim har altså vært Nicolai Tangen i «sentralbankenes sentralbank».

Det er med andre ord ingen grunn til å betvile hans forutsetninger for å holde vår uortodokse oljefondssjef «i ørene», for dem som fremdeles måtte hevde at Tangen trenger det.

Han har skrevet en lærebok i sentralbank-krisehåndtering, med finanskrisen og pandemien som bakteppe. Man kan neppe beskylde han for ikke å være oppdatert på nerdete, dagsfersk pengepolitikk-debatt.

At han frekventerer middagstilstelninger verdig både det ene og det andre elitestempelet er vel hevet over tvil. Men han er etter sigende uavhengig akkurat dette pottitlandets engere middagsselskap.

Hvor stusslig det enn er: Akkurat nå fremstår det som den viktigste kvalifikasjonen en norsk sentralbanksjef bør inneha.