Onsdag 8. november klokken 15.00–17.00 vil mange av oss stille utenfor rådhuset i Tromsø. Markeringen vil bli et tydelig signal til politikere lokalt og nasjonalt. Regjeringens forslag om kutt i tilskudd til friskolene har naturlig nok ført til at vi foreldre, barn, unge og lærere vil stå sammen og hevde vår rett til å bli behandlet på lik linje med offentlige skoler. Det vil bli appeller, sang og lys i mørket. Det vil møte mennesker fra alle tre friskolene denne dagen. Et kraftig signal til tromsøpolitikerne vil bli en kraft som skal bære frem til stortingspolitikerne!
Denne debatten har etter min mening snakket med veldig store bokstaver uten å trekke inn foreldreperspektivet i særlig stor grad. Foreldre har hovedansvaret for sine barn, en plikt og rettighet som er essensiell, nærmest ukrenkelig.
Å kutte i tilskudd vil i praksis ta fra mødre, fedre og andre omsorgspersoner retten til pedagogisk valgfrihet. Det er rett og slett alarmerende. Vi kjenner våre barn best, og kan love Arbeiderpartiet at når vi som foreldre bestemmer oss for å sette våre barn i en Steinerskole, internasjonal skole, livssynsskole eller Montesorriskole, da har vi tenkt oss om både en, to og tre ganger. Ikke ta fra oss muligheten til å tenke nytt, annerledes eller løsningsorientert! Ikke straff oss for å være bevisste!
Som forelder i Steinerskolen har jeg bakt brød, vasket gulv, malt vegger, sydd gardiner og pennal, reparert, kokt suppe, sparklet, stått i grønnsaksbod og fiskebod, kort sagt tilbragt timer med alskens oppgaver. Jeg har rigget til høstmarked, sydd kappe til lanternefest, kokt sukkertøy, støpt lys, brukt titalls timer i forberedelse til julemarked sammen med engasjerte medforeldre og lærere, dedikerte medmennesker.
Akkurat dette, akkurat denne måten å gjøre det på har gitt, – og gir livsnære møtepunkter mellom skole og hjem for barn og unge hos oss. Foreldre og lærere ved Steinerskolen står ofte i de samme oppgavene. Aktivitetene bygger på et fellesskap og verdier man ikke kan eller bør sette en prislapp på, fordi alle ønsker at det skal være liv laga! Her snakker vi på ingen måte profitt eller økonomisk fortjeneste i noen ledd. Er det verdt det? Ja, hvis man som forelder har tatt et bevisst valg. Å ta fra foreldre og barna dette valget er alvorlig og føles skremmende.
Det økonomiske kuttet er radikalt, uforutsigbart og ren sjokkterapi for et barns 10-årige skoleløp. De som vil rammes hardest er de som nå er barnehagebarn, barn i småskolen og på mellomtrinnet. Mange av dem har allerede hatt sin første skoledag, fått sine beste venner og knyttet seg til læreren. Barnet har forbundet seg til verden, og verden til barnet. Et kutt vil utradere muligheten for et sammenhengende 10-årig skoleløp.
Friskolen med sine jevnt over større kostnader per elev vil være skuta som går ned i løpet av fem år. Mange barns skoleløp vil følge med. Skal vi bare kutte over navlestrengen sånn? Skal barna være de lidende partene for at departementet ikke har klart å ha en litt ryddigere prosess i denne saken?
Regjeringen kan gjerne slå i bordet med tall og vilje, men bør gjøre det på en skikkelig måte og på riktig sammenligningsgrunnlag! Regjeringa bør også være klar over at de her har unnlatt å se økonomi i et langt større og viktigere perspektiv: sammenhengen mellom det økonomiske, sosiale og psykologiske. Innsats, prestasjoner og produktivitet i arbeidslivet skjer som en følge av et utdanningssystem som har lyktes. For å kunne lykkes må man klare å favne alle. Et skoleløp skal sikre tilfredshet over hverdagen, følelsen av tilhørighet og opplevelsen av livsmestring. Dette er dype og avgjørende menneskelige behov.
Skolen som arena strever allerede stort med dette. Da behøves det en bredde i kompetanse. Vedtas kuttet, blir denne bredden borte og målet utopi. En tilstand blant barn og unge hvor prinsippet «survival of the fittest» vil råde, med de følgene det vil ha. Skal dette jordsmonnet liksom gro frem menneskelig kapital? Kuttet er ikke god og langsiktig samfunnsøkonomisk tenkning!
Er vi dessuten klar over distriktsskolenes samfunnsøkonomiske bidrag? Andørja Montesorriskole fyller ikke bare årsverk, men skolen drives i lokaler etter den offentlige skolen i bygda, og har i samme bygg aktivitetssenter for eldre, svømmebasseng, bibliotek og rockebinge. Videre har vi Berg Montsorriskole på yttersida av Senja, Bleik Montesorriskole som bevarer et lite kystsamfunn på Andøya, og da har jeg bare nevnt bygdeskoler i nord.
Bygdeskolene er ekstremt viktige i vår tid da de for barn og unge aktivt skaper førstehåndserfaring til natur. Båndet mellom ung og gammel har i større grad her stått sterkere og ivaretatt viktig tradisjonskunnskap. Dette er bærekraft i praksis. Friskoler i bygdene stimulerer et aktivt næringsliv rundt seg. Dette er entreprenørskap. Har vi bare tenkt å stoppe det?
Det henger ikke på greip at Senterpartiet i sin distriktsmelding sier de har som mål å påvirke negative og sentraliserende drivkrefter i samfunnsutviklingen, og i neste nu står som medløper i denne saken. Senterpartiet bør seriøst dessuten vurdere å skifte profil. Det blir litt feil å snakke om heile Noreg på nynorsk, bruke slagordet nær folk og ha en firkløver som logo. Det blir litt feil å røyste på Senterpartiet da.
I alt snakket om at friskolene spiser av det offentlige budsjettet glemmer man at friskolene også er en del av kommunens verktøykasse. Friskolene utvider PPTs register i å optimalisere et skoleløp for elever. Alt flyter i det samme systemet, alt er vevd inn i alt, og er en helhet som vi bare kan gjøre mindre ved å innskrenke støtten til friskolene. Hvem blir i praksis da den tapende part? Jo, barn og unge.
Jeg kan som lærer si at jeg nettopp har gjennomført starten på et større undervisningsopplegg som heter «Hatprat og hatefulle ytringer» i mine norsktimer. Opplegget ble i høst sendt ut fra Litteraturhuset i Oslo til alle landets ungdomsskoler, og har som mål å motarbeide hets og skape et samfunn som er trygt for alle, uansett livssyn, seksuell legning, etnisitet, livssituasjon eller sosial status.
Satsingen er nasjonal og bringer mening for meg som lærer, med de utfordringene ungdomsmiljøer står i både lokalt og på landsbasis. Det blir et kjempeparadoks at vi lærere blir sendt ut på oppdrag for å bevare menneskelig mangfold og demokrati, når det i samfunnet ikke engang er plass til alternativ pedagogikk i opplæringen, der hvor livet reelt skal begynne!
Tromsø er unik. Den er rikholdig, i særklasse, stor og liten på én gang. Men med en så stor kulturell, etnisk, minoritetsmessig, sosioøkonomisk og politisk bredde, da er det behov for en Steinerskole. Det er behov for en livssynsskole, og det er behov for en internasjonal skole.
Steinerskolen i Tromsø er den eneste i sitt slag i Nord-Norge. Den har en læreplan med lang fartstid, av den grunn at alternativ pedagogikk duger. En friskole er ikke en øde øy utenfor et Skole-Norge som bare består av fastland. En friskole spiller på lag med andre skoler, lærer av annen pedagogikk og deler gladelig ut sine arbeidsmåter for de som nysgjerrig vil titte inn i dens læreplan og bli inspirert!
Jeg er stolt av å jobbe i Steinerskolen, en skole med stor faglig kompetanse og dyp læring! Stolt av den vanvittige jobben mine kolleger og mine ledere gjør for at hvert barn skal føle seg sett og anerkjent hver eneste dag. Det oppleves som innmari ufortjent at mennesker som sitter i maktposisjoner – gitt etter tillit fra oss velgere – ikke verdsetter en slik kapasitet. Det som løfter hverdagen, det er elevene og foreldrene. Det er at vi hele tiden jobber med å gjøre hverandre gode. Det er at vi jobber med å skape fellesskap som forsker på styrker og verdsetter forskjeller.
Dette siste bør være en overhengende verdi også ute i samfunnet, der hvor kommende generasjoner skal virke sammen i et godt og velfungerende demokrati!
Det skal bli godt å møte opp utenfor rådhuset i Tromsø på onsdag, fordi denne debatten handler om så mye, mye mer enn bare tall satt inn i snevre økonomiske sammenhenger. Den handler dypest sett om kjerneverdiene menneskelig mangfold og valgfrihet i vårt demokrati. La oss ikke overse det!