Nylig skrev iTromsø om protesten mot gjesteforeleser Gabrielle Kuby. En kontroversiell tysk forfatter med ytterst konservative synspunkt. Hun ble invitert av FAKS, Foreningen for alle konservative studenter, til å snakke under et treff på UiT.

Hun benyttet taletiden til å hevde at det var en sammenheng mellom selvmord og kjønnsskifte i puberteten. At det var en følge av den «seksuelle revolusjonen». At tap av gamle verdier har ført til at uskyldige barn blir drept gjennom abort. Og at barnehage er en kommunistisk idé.

Ytringsfrihet er ikke det samme som hatprat. Ytringsfrihet handler om å ha toleranse for ulike meninger, men det paradoksale er at for å opprettholde et tolerant samfunn, kan vi ikke tolerere intoleranse.

Dette er det som den jødiske filosofen Karl Popper, som vokste opp under holocaust, kaller toleranseparadokset. «Dersom vi er uinnskrenket tolerante, selv mot dem som er intolerante, dersom vi ikke er beredt til å forsvare et tolerant samfunn mot de intolerantes angrep, så vil de tolerante bli tilintetgjort, og toleransen med dem», skrev han i «The Open Society and its Enemies» i 1945.

Derfor kan vi noen ganger måtte begrense ytringsfriheten hvis den går utover andres ytringsfrihet. Det er her jeg vil påpeke at FN skiller mellom ytringsfrihet og hatprat, og påpeker at hatprat kan undertrykke og skade enkeltpersoner og grupper.

For ikke lenge siden ble det publisert en artikkel på NRK som handlet om at mange unge kvinner ikke tør å stille på lister fordi de er redd for hatprat og drapstrusler. Dette er bare ett av mange eksempler på hvordan en persons «ytringsfrihet» går imot en annens.

En ytring er hatefull når den angriper eller benytter nedsettende eller diskriminerende termer om en person eller gruppe basert på hvem de er, altså ut fra for eksempel deres religion, etnisitet, nasjonalitet, hudfarge, avstamning, kjønn eller seksualitet.

Hatefulle ytringer går imot ytringsfriheten. Man kan si at min ytringsfrihet slutter der din ytringsfrihet begynner.

Å kalle homofile for syndige og perverse kan gjøre at man ikke føler seg trygg på å være åpen om sin seksuelle legning. Dette kan gjøre at homofile ikke føler seg trygge på å snakke om sine negative opplevelser og meninger relatert til dette, altså at de ikke kan utøve sin ytringsfrihet.

Hvis det er en selvfølge at vi ikke tolererer mobbing av barn på grunn av deres seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, hvordan kan UiT da gi tilgang til en plattform for en åpenbart homofobisk og transfobisk presentasjon?

Og når har vi bestemt at ytringsfrihet er det samme som rett til en plattform? Jeg har rett til å uttrykke en politisk mening, men det betyr jo ikke at jeg er berettiget til å stille på TV og snakke foran hele landet om denne meningen.

Å få tilgang til en plattform er ikke en rett, det er et privilegium, som ikke alle får. Det å gi dette privilegiet til personer med transfobe og homofobe holdninger, signaliserer til studentene i UiT at hatprat i form av homofobi og transfobi er tolerert og til en vis grad oppmuntret. Er ikke UiT bekymret over at dette kan føre til mer diskriminering på campus?