Tromteatret, Tromstun skole
06.12.2023
Med store armbevegelser åpnet Tromteatret dørene onsdag kveld til Tromstun skole på deres ferske revy «Kunstig intelligens tar over». Ikke bare var det rød løper, men et stålstødig band spilte oss inn da vi sakte, men sikkert, fikk satt oss. Forestillingen var så utsolgt at de måtte hente ekstra stoler!
Det kan jeg si med én gang: For et band! Jeg tror de spilte nesten sammenhengende i to timer, og leverte imponerende riff og kombinasjoner. Noe som løftet opplevelsen til et helt annet nivå.
Kunstig intelligens tar ikke over enda
Allerede i første sang introduseres årets tema: Kunstig intelligens, som blir en stødig rød tråd gjennom hele forestillingen. I årets forestilling, er det både KI og kansellering, samt generasjonskløfter som står på agendaen.
Kunstig intelligens lever videre i tredje sketsj, der det er flere som jukser på tentamen med det sagnomsuste ChatGPT. Når Lars lærer hva det er, er det ingenting som kan stoppe ham fra å utnytte verktøyet.
Tråden forsvinner aldri ut av syne, (bortsett fra i sketsjen «Blind») når karakterer som «Lukte-Lars» og «Nerden Nils» leder oss gjennom en tankevekkende progresjon. Lars mangler venner, og skaffer seg en «kunstig venn» han fant under senga til storebroren. Møt Chat GPTorstein.
Lars forelsker seg i GPTorstein, selv om chatboten stadig understreker at han ikke har følelser. Som i en god dystopisk komedie, bestiller ChatGPTorstein seg en ekstra venn, Chat-GPThor Heyerdahl. Og derifra går det nesten skeis.
Innsiktsfullt og lettbeint
Det som er imponerende, er å se hvor lett disse ungdommene både forstår avhengigheten som ligger i bruken av slike verktøy, og en sans for hvordan den dystopiske siden av KI kan utvikle seg. Samtidig tror jeg det er flere i salen som får se hvor enkelt det er å snu seg vekk fra denne typen midler, og det viser de i stor grad gjennom nettopp Tromteateret. For er det en ting som ikke er generert av noen maskin, så er det dette.
Hvor skjøre er de egentlig?
Tromteatret harselerer også med hvordan vi litt eldre forestiller oss at de skal la seg påvirke. I en av de morsomste sketsjene, «Podcast», møter vi to som venter på en buss og bestemmer seg for å høre hverandres podkast.
Den ene hører på «Queen-Shit», en mannehatende slay-queen-podkast, den andre på podkasten «Guttastemning og Ballesvette». Uttrykket i begge podkastene er såpass banale at de tar hele den kjønnsoppdelte podkastkulturen på kornet. De er kanskje ikke så påvirkelige som vi skulle tro.
Sparker opp i generasjonene
De unge menneskene navigerer stilsikkert mellom stereotypier som definerer de forskjellige årgangene. Og den som kommer verst ut; foreldre med midtlivskriser. I sketsjen «Date» møter vi foreldre som vil hjelpe sine litt for gamle single barn med å gjennomføre en god date. Dette ender med at foreldrene bytter partner, og gutten ender opp med stesøstera, en moderne eventyrslutt.
For det kan man si de gjør med eleganse; sparker oppover. I sketsjene «RæggarBil», «Horsehunt» og «Ding dong stikk» blandes generasjonenes kamp med at samtlige skuespillere briljerer med sang og komisk fremtoning.
Stickin it to the man
Flere sketsjer er også antikapitalistiske og ikke så upolitiske. Tromteatret tar opp saker som ekstrem rikdom i sketsjen «Kunst», ellers solid levert, mangel på helsetilbud og kapitalisering på mental helse i sketsjen «Helsenord», og ikke minst hykleri og kleptomani i sketsjen «MoxMox», en film om hvordan Bjørnar Moxnes river ned Moxy-hotellet, stein for stein.
Hakeslepp
Det som overrasker meg er når Tromteatret går til angrep på kanselleringskultur. For det er flere brutale scener, blant annet «Horsehunt», «Ding Dong stikk» og «Fortnite» er nok til å gi en anmelder litt bakoversveis. Og særlig når noen bestiller en doble cock combo på Burger King, får man verdi for penga hvis man liker ordspill. Men det er ingen grunn til å kansellere dem for det.
En sans for komikk
Det kan jeg også si – samtlige av skuespillerne har en sans for komikk. Det er tydelig at de har arbeidet godt med materialet, for når det kommer til stykket, spiller de på publikum og deres latter, noe som er imponerende for tenåringer. Jeg var slettes ikke så smart da jeg var på deres alder.
Til tross for at noen mikrofoner falt ut på tampen, leverte samtlige skuespillere kraftig sang, noe som sto særlig ut i sangen «Nord-Norske ytringe», der man skulle tro toget endelig kom til Nord-Norge.
Tillit er løsningen
I åpningslåten synger Tromteatret om hvordan de har gledet seg til dette øyeblikket, at Tromteatret er løsningen. Det må jeg si meg enig i, men jeg forstår også at de prøver å fortelle meg og andre som er litt mer hårete, at det er bare å slappe av, de skjønner mer av denne nye verden enn oss gamlinger. Det kan vi bare stole på.