Hurtigruten har nok en gang klappet til kai i Tromsø, men denne gangen var det ingen som klappet. Smitten hadde etablert seg om bord, og det har åpenbart vært alvorlig svikt i systemene for varsling. I stedet for å isolere passasjerene fikk de svime rundt i byen og reise over hele landet intetanende om at de var en mulig smittekilde.

Politi, smittevernmyndigheter og pressen er på saken, og godt er det. Saken er svært alvorlig, og kan få vidtrekkende konsekvenser for både selskapet og dets ledelse. Men i tillegg er det visst veldig mange andre som også er på saken – og de har allerede konkludert. Det kan også få konsekvenser, for hvem vi er, hva vi er, hvor vi går.

Det er ikke bare trist, det er direkte nifst, å se hvordan sosiale medier raskt omformes til nåtidens lynsjemobb. I stedet for å samles på torget eller på puben og fortelle våre versjoner av det som kan ha skjedd og hisse hverandre opp, møtes vi nå over tastaturet og publiserer våre teorier, feller dommer og utøser vår harme over hvem det enn skal være.

SPALTIST: Stein-Gunnar Bondevik Foto: Ronald Johansen

En eldre herre fra Tromsø, som inntil nylig har sittet i en ansvarlig stilling, sa på Facebook at han ville fengsle hele ledelsen i Hurtigruten, uten etterforskning. Flere andre kastet seg på og heiet fram denne ideen, det dukket ikke opp en eneste modererende stemme (jeg tidde også, dessverre) som sa: La nå myndighetene gjøre jobben sin, og la oss få alle fakta på bordene før vi konkluderer. I stedet hisset de «tilstedeværende» hverandre opp i en slags tastende krigsdans.

Det minte meg om Trump sine valgkampmøter for fire år siden, da tusenvis av mennesker sto og ropte i takt: «Lock her up, lock her up» – Hillary Clinton skulle fengsles for sine e-post-handlinger. Det ble et sterkt øyeblikk for tilstedeværende journalister, noe lignende hadde man ikke sett noen gang – en presidentkandidat ville ta sin motstander til nærmeste tre utenfor landsbyen og gjøre opp. Vi trodde de tider, selv i USA, for lengst var forbi. Men en slik realitet er nærmere enn vi tror.

Normalt reiser nordmenn rundt i verden og forsøker å få andre til å forstå hvordan vi med vår samfunnsmodell, basert på rettsstatens prinsipper, bekjempelse av ulikhet og høy grad av tillit, har klart å oppnå en slik suksess, økonomisk og sosialt. Vi ser på oss selv som det rene modellsamfunn, sivilisasjonens Mozart, hvis favoritthobby er å fredsmekle – intet mindre.

Men bland litt frykt for egen helse og et virus som skaper en smule forvirring og endring i den daglige trygghet og rutine, med et brudd med myndighetsnedsatte reguleringer, og vips har vi både angiversamfunnet, gapestokken og lynsjemobben fullt oppe og går igjen, selv i det landet i verden som har kommet billigst fra pandemien så langt, og som mest sannsynlig vil forbli blant de minst berørte.

Covid-19 er ikke den første, og heller ikke den siste, smittsomme sykdommen vi må håndtere. Noen ganger får vi den til landet utenfra – og noen ganger er det på ingen måte utenkelig at det er vi, med all vår reisevirksomhet, som bidrar til å ta den til nye land. Slik er virkeligheten, det er vanskelig å se at menneskeheten skal kunne eliminere denne spesifikke risikoen en gang for alle.

Og da handler det om risikohåndtering – hvordan vi lever med denne risikoen. Da er første bud å beholde roen; panikk og overilte handlinger leder sjelden eller aldri til noe godt. For min del synes jeg det er grunn til å ha tillit til myndighetenes håndtering, den er streng, men tar likevel hensyn til at liv skal leves – den preges av kald og god analyse, og at noen puster med magen.

Dette er, som sagt, overhodet ikke noe forsvar for Hurtigrutens omgang med regelverket i den konkrete saken, den må helt klart ettergås av en kritisk presse og et enda mer kritisk myndighetsapparat, det ligger i alles forventning. Det beste vi andre kan gjøre er imidlertid å la folk gjøre jobben sin, og fortsette med det vi holdt på med, samtidig som vi viderefører de gode, balanserte smitteverntiltakene vi nå er i ferd med å få under huden.

Så kan vi kanskje vurdere – innimellom vår forbannelse av de ansvarlige – å sende en varm tanke til de smittede?