I et debattinnlegg i en rekke Nordnorske aviser denne uka skriver Senterpartiets ungdomskandidat om ungdommens flukt fra Nord-Norge, som adresseres mangel på arbeidsplasser, dyre boutgifter i byene og en potensiell usikker fremtid i nord. Høyaktuelle problemstillinger som må tas på største alvor og løftes fram i lyset – ungdommens flykt fra Nord-Norge er skummel for landsdelens fremtid. At Senterpartiets løsning på dette er å utvide dagens tiltakssone til å gjelde hele Nord-Norge, det er derimot defensiv politikk på vegne av egen landsdel.

Tiltakssonen er et tiltak som er tatt i bruk i Finnmark og Nord-Troms med mål om å gjøre regionen attraktiv å bo, arbeide og drive næringsvirksomhet i, ved blant annet fritak fra arbeidsgiveravgifta, nedskriving av studielån og reduksjon i personbeskatningen. Felles for de gjeldende kommunene er lave innbyggertall, høy fraflytting og aldrende befolkning. En situasjonsanalyse som absolutt ikke gjelder hele landsdelen.

Å innlemme hele Nord-Norge, deriblant større byer som Tromsø og Bodø i tiltakssonen, er å legitimere høyresidas holdning om at Nord-Norge er en landsdel som trenger subsidier fra sør for å overleve. Vi skal liksom ikke klage på noe, vi som allerede bør være takknemlige for at staten holder oss levende. Men det er jo ikke overlevelsessubsidier vi vil ha – vi vil være likestilte med resten av landet når staten skal åpne pengesekken for bygging av infrastruktur, helsetjenester og tilrettelegging for arbeids- og næringsliv.

Nord-Norge er en landsdel som bugner av ressurser og muligheter til glede for hele landet. Havet, fisken, industrien, beiteområdene, turismen, kunnskapen og forskninga i regionen har skapt og skal skape store inntekter for både lokalsamfunn og velferdsstat. Men ressursene våre trues av sentraliseringspolitikken som har vært ført under den blå regjeringa.

Fiskekvotene kontrolleres av store båter registrert sør i landet, landbruket sentraliseres til store bruk langt fra regionen og selvforsyningsgraden i landet reduseres. Det bygges gigantiske motorveier sør i landet, mens fylkesveiene går i oppløsning og Nord-Norgebanen står på evig vent. Viktige arbeidsplasser sentraliseres til Oslo og omegn tross digital utvikling, og boligspekulantene koser seg med stigende boligpriser under regjeringas mangel på boligregulering.

Fraflyttinga fra Nord-Norge skyldes ikke mangel på subsidier, men mangel på rettferdig fordeling og vilje til å satse på næring og utvikling i nord. Vi trenger infrastruktur som gjør det trygt å ferdes på veiene og som gjør det effektivt og klimavennlig å frakte varer og tjenester til og fra landsdelen, og vi trenger desentraliseringspolitikk som gjør det mulig å produsere pølser i Målselv og skaffe seg fiskekvote i Båtsfjord. Og vi trenger styrking av helsevesen og kommuneøkonomi som gjør det mulig å levere gode velferdstjenester både i by og bygd. Og hele landet trenger en boligpolitikk der bolig er noe man bor i, ikke noe man spekulerer i.

Senterpartiets innlegg avsluttes med at Nord-Norge ikke skal være en utgiftspost, men et sted for mulighetene. Da klinger det dårlig å nettopp skulle utvide tiltakssonen. SV skal være garantisten for et Nord-Norge på egne bein, der det skal være attraktivt å bo, arbeide og drive næringsutvikling på egne ressurser. Og det er på de premissene vi skal trekke folk.