Bare få dager etter at Regjeringen Støre overtok regjeringskontorene, var fylkespolitikerne i Troms og Finnmark på pletten med en tverrpolitisk uttalelse om tilstanden til fylkesveiene lengst i nord. I uttalelsen, som er undertegnet av representanter fra samtlige fylkespartier, påpekes det at det med dagens økonomiske rammer vil ta nærmere 20–30 år å løse det store etterslepet her i fylket. Derfor frir de nå til nasjonale myndigheter om et realt etterslepsløft – til nasjonens beste.

Man skal ikke kjøre verken mye eller langt for å kunne konstatere hvor dårlig stilt det er med fylkesveiene i Troms og Finnmark. Ifølge fylkespolitikerne er etterslepet i Troms alene på 8 milliarder kroner, mens det tilsvarende for Finnmark er om lag halvannen milliard.

Fylkesveiene i Norge har alltid vært eid av fylkeskommunene, men Statens vegvesen hadde tidligere det administrative ansvaret for disse. Som et ledd i regionreformen overtok imidlertid hvert enkelt fylke fra januar i fjor alt arbeid knyttet til planlegging, bygging, forvaltning, drift og vedlikehold av fylkesveiene.

Endringen medførte en omfattende administrativ endring for Troms og Finnmark fylkeskommune, og med overtakelsen ble også rundt 130 årsverk overført til fylket. Hvem som har ansvaret for drift og vedlikehold av veiene bryr nok likevel de aller, aller fleste bilister seg minimalt om. Det man derimot faktisk bryr seg om, er – for å si det litt brutalt og kanskje litt flåsete – om bilen står i fare for å bli slått i stykker eller ikke mens man kjører.

Fylkespolitikerne har rett i at standarden på dagens fylkesveier mange steder ikke er dimensjonert for dagens trafikk, og at veier i elendig forfatning både går ut over trafikksikkerheten og svekker utviklingen i distriktene. Blant annet har den store veksten i havbrukssektoren ført til en voldsom økning i tungtransport langs fylkesveiene i vår region, noe som på relativt kort tid har ført til en betydelig merbelastning på veinettet.

Hvert år brukes det mangfoldig med millioner kroner på veiutbedringer i fylket, men det er på langt nær tilstrekkelig. Når de færreste bilister ikke registrerer noen generell bedring, skyldes det at tilstanden på våre fylkesveier generelt er såpass dårlig. Ifølge fylkespolitikerne fins det ikke økonomi til å tette igjen det store gapet mellom dagens realiteter og ønsket standard, et gap som har fått bygd seg opp gjennom mange år.

Det er urealistisk at fylkeskommunen skal klare å løse denne floken av gamle og nye utbedringsbehov. Men ropet om flere statlige midler er verken nytt eller særegent for Troms og Finnmark. Denne typen forhåpninger og bønner kommer stadig fra nær sagt ethvert fylke i Norge. Sett i et historisk perspektiv, bør nok selv et unisont korps av fylkespolitikere fra nord være begrenset optimistiske med tanke på nasjonal gjennomslagskraft.

I den nye regjeringens styringsdokument, «Hurdalsplattformen», heter det riktignok at Ap-/Sp-regjeringen vil «utarbeide en helhetlig og forpliktende plan for å redusere vedlikeholdsetterslepet på fylkesveier i samarbeid med fylkeskommunene». Hvor økonomisk forpliktende en slik «helhetlig og forpliktende plan» eventuelt blir, skal bli interessant å se. Legger man velviljen til, kan man kanskje si at det i det minste høres lovende ut.

Å ta vare på de veiene vi faktisk har, bør være en av de viktigste og mest prioriterte oppgavene innenfor veisektoren de kommende årene – når vi etter sigende har fått en regjering med representanter «nær folk i hele landet», og som forsikrer at det nå er «vanlige folks tur».