Skrevet av Leif Longva, Tromsø
Det er et forhold som jeg savner i debatten om regulering av kraftprisen, og det er fordelingseffekten.
Kraftproduksjonen i Norge er jo i all hovedsak offentlig eid. Høye strømpriser gir store, store inntekter og utbytter til kommuner, fylkeskommuner og staten. Det betyr at når markedsprisen går i været, så kan den merprisen som gir gode offentlige inntekter, ses på som en egen strømskatt, som alle må betale. Og de som bruker mest strøm betaler mest.
Men det betyr jo at en politisk bestemt makspris på strøm er det samme som en solid skattelette, primært til de som bruker mye strøm. Det vil si de med de største villaer og hyttepalasser, med utendørs svømmebasseng og med de største elbilene. Med andre ord en solid skattelette som kommer de rikeste mest til gode. Er for eksempel partiet Rødt, og andre som har foreslått makspris på strøm, komfortabel med dette?
Et alternativ kunne jo være å fortsette å nyte godt av gode eksportinntekter på strøm (på samme måte som vi gjør med olje og gass), la markedet fortsette å bestemme prisene, men etablere en støtteordning som slår inn med automatikk. En støtte som er i takt med prisene over et visst nivå.
Men støtten bør være per hode og ikke være i takt med strømforbruket, for å unngå å gi mest «skattelette til de rike». Da beholdes også kraftige insentiver til strømsparing og for eksempel solceller på tak. Og så kan man i tillegg lage ekstra støtteordninger som hjelper for eksempel minstepensjonister med store eneboliger.
Hva med næringsliv og industri? Her også blir det viktig å ikke lage en ordning som tar bort alle insentiver til strømsparing og strømeffektivisering. Og ønsker vi for eksempel å lokke til oss strømslukende kryptovaluta-utvinnere ved å subsidiere strømregningen til slike?