I fjor døde 432 personer bosatt i Tromsø. Det ble fordelt på 242 kistebegravelser og 190 kremasjonsbisettelser eller mer sjeldent, urnebegravelser. Andelen kremasjoner ligger på 46 prosent, omtrent landsgjennomsnitt. Over 80 prosent begraves i regi av Den norske kirke.

Tromsø har to livssynsåpne seremonirom; Sállirsalen på krematoriet på Kvaløysletta og Tromsø gravkapell. Det er 14 kirker og kapell i Tromsø, i tillegg til en del bedehus og kapell eid av andre enn Den norske kirke, f.eks. på UNN, flere sykehjem, eller bedehuset på Vengsøy. Disse brukes også til begravelser og bisettelser. De fleste kirkesamfunn har sine egne hus. Det finnes 21 gravlunder i bruk i kommunen.

På selve gravlundene er minnesteiner det mest vanlige. Men vi har også umerkede graver, og to urneminnelunder ble etablert i 2021. Det planlegges for såkalt kolumbarium, som nylig er blitt lov i Norge. Dette er en vegg eller nisjer som urner settes inn i. Det er også mulig å spre asken til avdøde i naturen etter visse retningslinjer. Tendensen til dette er økende, på landsbasis 850 i året.

De ulike tros- og livssynssamfunn inviteres årlig til en drøfting med kirkevergen, som er Tromsøs gravplassmyndighet, om hvordan gravlunder og begravelser forvaltes. Det er viktig at den enkeltes overbevisning og ulike tradisjoner ivaretas også i døden.

foto
Stig Lægdene, domprost og spaltist. Foto: privat

Det er selvsagt stor forskjell på begravelser. Det er begravelser jeg har ledet som jeg vil huske hele livet. Et barn som dør, et selvmord, en ung forelder. Men sorgen kan også være svært sterk i det vi vil kalle normale begravelser. Døden er så absolutt, så endelig.

Det er åpenbart at døden i en del tilfeller bare er noe ondt. Bibelen kaller døden den siste fiende, ikke uten grunn. Men døden kan også tenkes annerledes. Hør på denne salmen i salmeboka som tilskrives den hellige Frans av Assisi fra år 1225: «Takk gode Gud for søster Død, den siste hjelper i vår nød. Hun kjører vognen stille fram når det er kveld og vi skal hjem». En takk, døden som en hjelper, døden som en naturlig del av livet.

Jeg møtte en god venn for noen uker siden. Vi vandret rundt i Tromsø og snakket sammen. Han sa: «Det er godt vi skal dø». Han var ikke deprimert, ser lyst på livet, og likevel, det er godt det en gang er slutt, at vi ikke lever evig, at det å dø er en del av det å leve. Han snakket om den naturlige død, å dø mett av dage. Men likevel, har han rett? Livet kan være fantastisk, men det er kanskje godt vi ikke er evigvarende?

Alle skal før eller siden begraves. Rik og fattig, helgener og syndere. Nå tror jeg nok ikke så veldig på helgenene. De fleste mennesker har også svake sider. De fleste har noen hemmeligheter. På den annen side: Mennesker som har påført andre mye sorg eller smerte har nesten alltid også sterke sider. I en begravelse er det et poeng å få fram noe av helheten i et menneskeliv, ikke nødvendigvis skyve de svakeste sidene under teppet, men snakke om dem uten å utlevere.

Hva er en begravelse? Begravelsen er et av livets overgangsritual. Det er å ta avskjed, men også en hjelp i å reorganisere livet etter et dødsfall. Det er å minnes et menneske, løfte det fram, og gjennom symbolhandlinger og ord fokusere på mennesket som er død. Vi snakker mye om hvem avdøde var og hva han eller hun betød for oss. Vekten er mer på relasjoner enn karriere. Ritualene taler til sansene. Vi legger ofte ned blomster, hører musikk og synger, og til slutt bærer vi den avdøde ut. Ritualet, kirkelig eller noe annet, hjelper oss til å forstå med hele kroppen, og hjelper oss videre.

Begravelsen har også et meningsinnhold. Den døde settes inn i familien eller slektens sammenheng og i samfunnets og stedets sammenheng. I en kirkelig begravelse settes det enkelte menneske inn i en fortelling som også omhandler Gud. Mennesket er en del av stor vev, fra tidens begynnelse av, et fellesskap ut over tiden.

En kristen begravelse uttrykker håpet om noe mer, at døden ikke er det siste, at mennesket også etter dets død hører til Gud. Derfor bes bønner, ord fra Bibelen lyder og presten holder en andakt. Velsignelsen lyses som noe av det siste. I andre former for begravelser settes også mennesket inn i større sammenhenger, et meningsfellesskap, kanskje, eller en annen religiøs helhet. Begravelsen forteller oss at mennesket ikke er alene, verken den avdøde eller vi som er igjen.

En anbefaling til slutt: Ta en tur på en av de mange fine gravlundene. Har du vært på Leirbakken i Ramfjord og sett de gamle barnegravene der, eller Gåsvær hvor det tennes lys hver julaften? Kanskje du skulle se den nye gravlunden på Kvaløysletta, eller den vakre gravlunden i Håkøybotn? Noen av gravlundene har port ned mot sjøen fra tiden folk kom roende med kista. «Memento mori» er en gammel latinsk frase, husk din dødelighet. Døden er verdt å ofre noen tanker, ikke hele tiden, men til tider.