Er det virkelig slik at vi i denne byen atter en gang skal oppleve å bli påført en «monsterbyggskandale»? Denne megalittiske svarte kampesteinen er nå vel plassert til evig minne om en politisk og kommunal fadese, inngravert året 2022.

Arkitekten bør neppe kritiseres. Bygget var tegnet i hvit omramming med profiler og balanse i dimensjonen, med store glassflater på toppen. Dertil har Element Nor AS på Storsteinnes utført en fantastisk overflate, nær polert naturmarmor. Hadde det prosjekterte bygget vært dreiet 90 grader ville det rett og slett vært vakkert, og uten sjenanse for naboer. Bygget befinner seg åpenbart på feil og altfor lita tomt.

Men hvem var det som nesten umerkelig senket denne svarte malplasserte kolossen ned ifra himmelen, som ingen innrømmer å ha bestilt? Bak befinner det seg nå ulykkelige mennesker som har fått forringet trivsel, miljø og sine boligverdier. Befolkningen er både forbauset og forbannet, og viser de berørte stor sympati. Dette er nå er den store «snakkisen» i vår by.

Hver og en man treffer om dagene – spør kort og godt – «kem e det som bestemme i denne byen? E det de samme kompisan som møtes på kammerset hver gang det skal bygges stort og stygt?» Ifra et kafébord hørte vi, – «nårr dæm e ferdig borte på Varden vil øya se ut som ei gammel tysk, rustat hornmina på ræk i Tromsøysoinnet».

Freidige kapitalsterke investorer kan uten blygsel innta vårt nære bomiljø, helt inn til våre husvegger. Ifra de som er forventet i lokaladministrasjonen til å ta vare på våre rettigheter, blir kritikk bare møtt med ett skuldertrekk og en tørr kommentar, – «vel, vel – vi bor jo i en by – så da så».

Kan en være så fri å tenke seg at ved å ha tilgang på rikelig kapital, – være tilstrekkelig «heftig og begeistret», – medbrakt advokater og konsulenter på slep inn i byens rådhus, vil man lykkes med det aller meste. Man søker om 12 etasjer når 10 skal bygges, fordi da vet man at maktapparat føler tilstrekkelig tilfredshet. De siste etasjene kan hives på til slutt uten konsekvenser, viser det seg.

Men det gjør det jaggu ikke for andre ulykkelige, vanlige boligeiere, som fotfølges via primitive, uvennlige trusselbrev om mønehøyden er 53 cm for høy, eller hagegjerdet har havnet på feil plass. Riv eller ta imot dagbøter er omkvedet. Da hører man lite til kapasitetsproblemer eller pengemangel når man velger å plage enkeltmennesker i årevis med bagateller som kan løses med enkle grep.

Ordførerkandidat Gunnar Wilhelmsen holdt et utmerket foredrag for seg selv og sitt parti på Hotell Edge like før valget. Her ble det lagt merke til en av fanesakene som gjaldt hvordan det i hans ordførergjerning skulle bli åpnet opp i rådhuset, som han formulerte det. Folk flest, mindre og mellomstore bedrifter over hele kommunen skulle få oppleve en ny hverdag om hvordan man skulle bli møtt med sine drømmer og etableringslyst.

Det kan late til å ha blitt svært så vellykket i den nære bykjernen. Å søke om å bygge en bolig i ei utkantbygd eller gjøre et forsøk på å restaurere et naust som bestefar satt opp, er en utfordrende øvelse. Hvor man altfor ofte blir møtt med saksbehandlere som leter etter motforestillinger, i stedet for å gi råd og hjelp.

Når en liten familiebedrift skal prøve å få noe til av næringsvirksomhet, og har stanget hodet i årevis imot veggen borte på rådhuset, gir man opp. Men gamle ringrever som kan byggesøknadsprosesser anbefaler å ikke gi opp, men være aktiv ved å kontakte de riktige politikerne. Et ubehagelig fremstøt for mange som ikke er så «heftig og begeistret», ved at man føler å nærme seg korrupsjon.

Men da forstår man spillet, at påvirkning er legalisert og akseptert, og kan utgjøre den store forskjellen for dem som ikke har ressurser til det.

Hvorfor er det slik at byplanavdelingen og politikerne ikke kan klare å sette seg inn i byggesøknadene som kommer inn, uten å måtte «smøres» med «kaffe avec» nede på Hotell Edge. Nå er det på tide at denne byen får et tiltrengt uhildet estetisk råd for større byggeprosjekter, som kan nøytralisere slikt uvesen. Det anbefales å ta med en arkitekt ifra Bodø.

Jeg er i godt voksen alder, og var så heldig i min oppvekst å bli kjent med Rønnaug og Sverre Workinn. De lot oss barna være med å høste grønnsaker, som ble honorert med et besøk i fjøset, akkurat der byens nye «megalitt» har funnet sin plass. Ho Rønnaug var et herlig menneske ifra Dovre, og med sin kraftige røst sto hun i bislagsdøra og takket for innsatsen og rakte fram en liten gråpapirpose til meg med noen poteter i, og så stakk hun et lite kålhode under armen min. Hun lo litt og la til, – «mor di kommer nok til å kjenne fjøslukta, når du kommer hjem».

Men rundt Workinntunet kan en nå kjenne på ekte, ubehagelig «mainnskitlukt» produsert i byens rådhus, som henger som et svøp over en møkkete byggesaksprosess. Det må Tromsø kommune redegjøre for ovenfor alle de ulykkelige som er berørt.

Vi andre venter spent på om primitive trusselbrev denne gang finner en berettiget adressat, eller som vanlig bli dysset ned og arkivert i bystyresalen, til skrekk og advarsel for fremtiden.