Gjentatte ganger har forskning vist at modernistisk og monoton arkitektur har negativ påvirkning på befolkningens psykiske helse. Vi utformer nå våre omgivelser gjennom bygninger, mens forskningen gir klare signaler om at det er en økt risiko for å utvikle angst og depresjon når man bor i byen.
Forskningen viser også at varierte og interessante fasader vekker positive følelser hos oss, mens monotone og ensformige fasader gir motsatt effekt. I byer og samfunn med mangel på natur i umiddelbar nærhet, hvor flere og flere rammes av psykiske plager, blir det desto viktigere at arkitekturen er en positiv bidragsyter på dette feltet, og ikke det motsatte.
Menneskehjernen er programmert til å gjenkjenne og tiltrekkes av symmetri og sammenheng. Jeg regner derfor med at det finnes en allmenn, iboende konsensus om hva som er vakkert og stygt. Moderne kan også være vakkert, men jeg betviler at arkitektur som yter asymmetri, dystopi og monotone farger er kvaliteter som er foretrukket hos folk flest. Tvert imot er dette kvaliteter som er avskrekkende og energikrevende for den allerede sårbare sjelen vår.
Modernisme fremmer utbygging av høyhus. Bare ett høyhus på 90 meter kan kaste en skygge på opptil 1,5 km. I tillegg fanges vind opp ved høyhusets base, noe som trapper den opp betydelig og bidrar til økt opplevelse av vind. Tromsø som er preget av kulde, kuling og mørke mesteparten av året, bør derfor skjermes for alt av høyhus i bykjernen.
I tillegg benytter nymoderne bygg materialet betong. På verdensbasis står bygg- og anleggsnæringen for hele 40 prosent av verdens klimagassutslipp. Betong står for 7 til 8 prosent av disse. I en verden med voksende klimautfordringer, er det høyst nødvendig å bygge miljøvennlig og ikke bare tenke på lommeboka.
Det å bygge miljøvennlig innebærer ikke bare bruk av miljøbevisste materialer, men også arkitektur som varer. Et av de største argumentene for tradisjonell arkitektur er adaptiv gjenbruk. Først og fremst fordi tradisjonelle bygg har tilpasningsvennlige planløsninger, og dermed kan brukes til forskjellige formål.
I Tromsø ble Villa Minde omgjort til en barnehage. Dette er ikke et ukjent fenomen for klassiske bygg. Mens modernistiske bygg, slik som Scandic hotellet ved Jekta Storsenter i Tromsø, bare tjener ett formål, og når dette bortfaller, falmer hele bygget. Dette kan neppe sies å være miljøvennlig. Hadde hotellet hatt tradisjonell arkitektur, ville nok byantikvaren og tromsøbefolkningen vært engasjert i byggets skjebne for lengst.
Først og fremst er det en myte at det koster mer å bygge klassiske bygg enn modernistiske. «Kystens hus» i Tromsø, for eksempel, har en svimlende prislapp på 350 millioner kroner.
Enkle økonomiske trekk er også mangelfulle i mange modernistiske bygg. Herunder Kystens Hus som har store glassoverflater, noe som bidrar til økt energiforbruk på å isolere varmen om vinteren, og kjøle ned drivhuseffekten i bygget om sommeren. I tillegg til fasadeplater, som må byttes ut tritt og stadig fordi de tåler norsk, og ikke minst arktisk klima dårlig.
Man ser for eksempel at de gullfargede fasadeplatene på Quality Hotel i Tromsø sentrum og det rustne bygget på Vervet allerede misfarger bakken rundt. Klassiske bygg, slik som Kongsbakken videregående skole derimot, har stått i hundre år og krever ikke konstant opprettholdelse.
Et økonomisk grep jeg som student bruker ofte er at kvalitet kommer over kvantitet. Et prinsipp som bør og kan anvendes for arkitektur. Ett bygg som vedstår seg i flere århundrer, er langt mer økonomisk bærekraftig enn bygg som må restaureres, opprettholdes for så å erstattes med noe nytt etter en kort tidsperiode.
Når det kommer til å løse boligmangelen er det mange som tror at det letter på problemet hvis man bygger masse små leiligheter, men det er ikke nødvendigvis sant. Fortetting og urbanisering kan også gjøres ved utbygging av kvartalsstruktur. Paris, en av verdens mest tettbebodde byer klarer seg fint med kvartalsstruktur i byens kjerne.
Dessuten får ikke folk mindre lyst til å bo fint ved at det bygges mørke bokser overalt. Presset på bydeler som Frogner, Grünerløkka og Sagene i Oslo eller steder som Petersborggata, Grønnegata og Skippergata i Tromsø vil bare bli enda mer populære, fordi det er få slike bygg gjenværende i byen.
Klasseforskjeller blir også tydeligere når bare de rikeste i samfunnet har råd til å bo «fint». I Berlin bygges det boliger for middelklasse-befolkningen i tradisjonell stil. Befolkningsvekst er en realitet, og for å forhindre enda større klasseforskjeller, bør alle, inkludert underklassen, funksjonshemmede og eldre, kunne få muligheten til å bo alminnelig.
Boligprisene i Tromsø fortsetter å stige selv om vi fører opp kasser etter kasser. Tendensen her er at boligene som bygges er mindre og mer «praktiske». Mange modernistiske blokker har i dag små leiligheter som etter manges mening ikke mennesket er verdig. Denne løsningen kalles ofte «arealeffektivt».
Vanlige folk hadde på ett tidspunkt plutselig ikke råd til å kjøpe seg inn på boligmarkedet med den skyhøye kvadratmeterprisen. Boligprisene var på vei til å snu, slik et normalt marked ville regulert seg selv. Det som skjedde i stedet var at utbyggerne bygget mindre leiligheter. På denne måten opprettholdes den svindyre kvadratmeterprisen.
En gjenganger i modernistiske boliger er trange soverom, skrå linjer, disproporsjonale balkonger og åpen stue- og kjøkkenløsning. Et hjem er og bør være mye mer enn bare et tak over hodet. Et annet problem med dette er at disse boligene har betydelig manglende reell bruksverdi annet enn å kun være et tak over hodet. Med dette menes at dersom boligmarkedet opplever svingninger eller store endringer, vil de små, uønskede leilighetene potensielt være de første som rammes verst.
Tromsø er en gammel by med lang arv og historie. I tillegg er Tromsø en øy med kystkultur. Dette er viktige elementer i Tromsøs kulturarv, og mange andre byers, som bør bygges videre på. Hva skiller Tromsø fra enhver annen norsk by om ikke kulturen, som også kan gjenspeiles i arkitekturen? Se til Lofoten i nord, Røros i Trøndelag og Lyngør i sør – godt bevarte og elskede steder.
Tromsøs gamle bygg står i nettopp tradisjonell arkitektur, og vi bør forsøke å videreføre dette. Store deler av Bodø er bygd ut i nyere tid. Men det finnes ikke gode grunner til at Tromsø med vår historie og arv skal etterligne Bodø, Drammen eller Lillestrøm.
I tillegg vier byutviklingen i mange norske byer svært lite respekt overfor byens eldre arkitektur. Dette ser man blant annet i Storgata, med Pellerin/Niels Torp Architects «Skaret hotell». Det er viktig med flere krav til tilpasning i forbindelse med nybygg i gamle strøk. Det handler ikke bare om respekt for arkitekturen, men også selve byen.
Å eksperimentere med arkitektur i historiske områder, er noe som bidrar til kaos i bybildet.
Videre er det et kjent problem at Nord-Norge sliter med å få folk til å bli boende i landsdelen. Hvorfor vil folk bli boende i Tromsø hvis man får det samme i Bodø, Lillestrøm og Drammen? Vi bør bygge videre på kulturarven vår, istedenfor å erstatte den. La folk bli glad i og identifisere seg med arkitekturen og vår særegne by. Bygg skal ikke være som «fast fashion» – de skal rekke forbi oss og generasjonene etter oss, slik skapes arv.
Når øvrige argumenter er talt, er det nødvendig å ta for seg det demokratiske hensynet i denne debatten. Hvem skal få bestemme hva som er stygt og pent? Tall fra undersøkelser i USA viser at over 7 av 10 foretrekker tradisjonell arkitektur overfor det modernistiske7. Det er ikke vanskelig å se for seg hvilken arkitektur Norges befolkning foretrekker, og jeg ville turt å vedde på det. At ikke dette tas større hensyn til, er forbausende.
Gang på gang har befolkningen uttrykt misnøye med utbygging av modernistiske bygg, men blitt avfeid. Politikerne og forvaltningen svikter gjentatte ganger. To eksempler her er det nye Moxy-hotellet «monsterhotellet», og Skaret hotell hvor begge resultater viker fra plantegningene. Da befolkningen uttrykte sterk misnøye med utbygging av et så betydelig bygg som «monsterhotellet», ble det avfeid av utbygger som et «Tromsø-fenomen», mens politikerne på den andre siden holdt pusten.
Da avisa iTromsø lagde sak om arkitekturopprøret, var responsen overveldende på alle positive måter. Da en arkitekt bak noen av prosjektene i Strandkanten/Hjalmar Johansens gate kom med negativ respons til oss, ble vedkommende ikke tatt godt imot i det hele tatt. Dette kan i noen grad være illustrerende for hvor tromsøbefolkningen stiller seg i spørsmålet om arkitektur, og dette er noe som bør lyttes til. For det er nemlig ikke bare jeg som tenker, føler og mener det jeg gjør om byutviklingen i Tromsø.
Til alle utbyggere og arkitekter som ikke har fått det med seg enda; så er arkitektur et offentlig objekt, noe som preger enhver som ferdes i eller rundt den. I bysammenheng er derfor arkitektur noe som preger svært mange mennesker, om ikke hele byens befolkning. Arkitekturens målgruppe blir dermed offentligheten, befolkningen og beboerne – ikke arkitekt, politiker eller utbygger.
Arkitektur er heller ikke personlig, og når det er statens skattebetalere som gir utbygger og arkitekt plattform til å utfolde seg, bør de være åpne for tilbakemeldinger.
Da vi kritiserte Tromsø kommunes godkjenning av et arkitektfirmas modernistiske prosjekt i vakre Petersborggata, ble vi og andre stilnet ved at vedkommende slettet kommentarene våre samtidig som de rapporterte brukeren vår og fikk innlegget vårt tatt ned fra Instagram. Disse handlingene taler for at arkitekten tar kritikken personlig – kritikk rettet mot arkitektur.
Når man har som yrke å fremsette noe så omfattende som et bygg på offentlig jord, bør man være åpen for befolkningens tilbakemeldinger som ikke kun innebærer ros. I tillegg sier det noe om arkitekt og utbyggers selvtillit i sine egne prosjekter, samtidig som det sier noe om deres holdninger til den øvrige befolkningens meninger.
Et annet aspekt ved hensynet til demokrati er politikere og utbyggeres tilnærming til befolkningens ønsker. Mange opplever at det i dag er vanskelig å nå frem til politikerne og bli tatt seriøst. Byutvikling og utbygging er dyrt, og det brukes penger av skattebetalernes velferdskasse på dette.
Det ble nylig kjent at Niels Torp Architects etablerer seg permanent i Tromsø. Firmaet har gitt uttrykk for at de får frie tøyler i byen. At et utbyggerfirma får frie tøyler kan tale for et sterkere forhold mellom staten og kommersielle aktører på gjeldende felt enn til den øvrige befolkningen. For å skape økt tillit mellom befolkning og forvaltning, bør politikerne og utbyggerne opptre mer ydmykt, samtidig som de gjennomfører jobben sin overfor forvaltningen og håndhever det gitte regelverket.
Vi er ikke imot det moderne. Nye bygg i tradisjonell arkitektur er faktisk toppmoderne. Se bare til nybygg i Sverige, Danmark eller Berlin. I tillegg er det ikke slik at Arkitekturopprøret ønsker at vi går tilbake til å bygge små trehus. Med befolkningsvekst er det en selvfølge at vi bygger større bygg. Her blir vårt ønske at dette gjennomføres i kvartalsstruktur med tradisjonell arkitektur. Det er ikke akkurat sånn at de fleste bygg som reises i Tromsø i dag er høyhus. Tvert imot, er de fleste blokkene på 4–6 etasjer. Dette kunne enkelt vært vakre blokker i kvartalsstruktur.
I tillegg er problemet at modernisme mangler de grunnleggende prinsippene som skal ivareta de avgjørende hensyn for menneskets velferd og utfoldelse. Og ettersom forskningen, vitenskap og historie gang på gang har vist at tradisjonell arkitektur oppfyller disse prinsipper som skal til, er det nærliggende at dette er arkitekturen vi bør velge frem til det kommer noe bedre, dersom det noen gang gjør det.
Husk å følge og støtte Arkitekturopprøret!