På NRK kan man nå se nok en dokumentar om høyreekstreme i Norden. Dette er ikke den første, og neppe den siste, om høyreekstreme i Norden, og den er vellaget.

Nesten som en actionfilm tas vi med til diverse samlinger og festivaler der høyreekstreme boltrer seg med slåssing, festing og intervju med en særdeles lydhør dokumentarskaper. Det hele akkompagnert av vikingmetal-musikk som i hvert fall fikk foten i gang på denne gamle metal-entusiasten. Tøffe saker, helt til man kommer på hvor totalt hinsides idiotiske og beviselig farlige meninger disse ekstremistene forfekter.

Som et grep for å få inn balanse har dokumentarskaperen hentet inn flere eksperter på ekstremisme som forklarer og setter det hele i kontekst. De er noen av de fremste på området og det merkes. Men de går ikke konkret inn på det som blir sagt i intervjuene. Kosepraten med ekstremistene blir dessverre ikke utjevnet av innspillene fra ekspertene. Har de i det hele tatt fått se intervjuene?

Hver dag ser vi den kritiske journalistikken utfolde seg i NRK, TV2, aviser og i andre nyhetsmedier. I NRK møter politikere og andre opp til morgennyhetene for å bli grillet og servert lyttere av skarpskodde kritiske journalister som åpenbart har satt seg inn i sakene. De samme politikerne møter gjerne opp også på ettermiddagen i Dagsnytt 18 for ettersteking over de samme glørne. Formålet er at sakene skal opplyses best mulig for folket.

Dette er det jeg forbinder med journalistikk i et demokrati og verdier vi tufter vår levemåte på. Makten utfordres hver dag. Og de slipper ikke unna med bortforklaringer.

For ekstremistene i denne dokumentarserien, derimot, fortoner det seg annerledes. De høyreekstreme persillebladene kan bli såret av kritiske spørsmål og da vil de kanskje avbryte intervjuet. Dermed slipper de det.

Et av intervjuobjektene i «Sønner av Norden» sier rett ut at han gir blanke i journalisten som intervjuer ham. Han snakker til de andre, de som ser på programmet. Det får journalisten til å tenke, men hun konkluderer med at kritiske spørsmål kan få dem til å nekte å prate. Så da går hun videre.

Det er tydelig at strategien fungerer etter hensikten for skaperne av «Sønner av Norden». Journalisten får adgang til både festivaler og intervjuer med både anonyme og ikke-anonyme. Jeg har vanskelig for å tro at journalisten har fått slippe inn på White boy summer-festivalen uten å ha måttet gå med på en del betingelser på forhånd. Om en av disse betingelsene var å begrense seg til å være et mikrofonstativ, mener jeg det er et problem.

Informasjonsverdien i å la en gjeng med unge menn få tøffe seg uimotsagt med forutsigbare, innøvde fraser de har lest på internett, tror jeg er liten i 2024. For, la oss være ærlige: Det er ikke mye nytt her. Gutta ser ut til å ha hyggelige møteplasser der de drikker øl, bader nakne, viser hitlerhilsen, mens de hører på vikingmetal og diskuterer rasekrig.

Mangelen på imøtegåelse fra dokumentarskaperen blir ekstra beklemmende når disse folkene snakker om at fremmedkulturelle som ikke passer inn (les muslimer) skal sendes ut. Det skriker etter problematisering.

I «gamle» dager sa vi «knus nazismen» og mente at dialog med nynazister ikke var aktuelt. I de ytterst få tilfellene de slapp til, var det under journalistikkens prinsipper med kritiske spørsmål til enhver påstand.

Hva vil for eksempel en tvangsdeportasjon av «fremmedkulturelle» eller «folk som ikke vil assimileres» egentlig innebære? Vi har rundt 200.000 muslimer i Norge. Voksne, barn, mødre, fedre, sønner og døtre. Å tvangssende tusenvis av familier fra Norge grunnet deres kulturelle bakgrunn ville vært en ekstrem handling og umulig å gjennomføre uten massive overgrep og vold.

I «Sønner av Norden» får folk som vil gjøre dette, eller verre, så godt som uimotsagt med en nikkende, taus journalist, med store øyne over bordet. Mulig de ville reist seg og gått om hun stilte dem til veggs, men det ville eksponert dem på en helt annen måte enn å intervjue eksperter etterpå.

Bortsett fra på slutten av serien, når raseteoriene ettertrykkelig parkeres av en forsker på området, får ekstremistene boltre seg fritt og i all hovedsak uimotsagt sammen med dokumentarskaperen. I siste episode sies til alt overmål følgende: «Jeg trodde jeg skulle møte sinte samfunnstapere som hater på nett. Det jeg har møtt er stolte, unge menn som trener kroppene sine og gjør seg klar til kamp».

Stolte unge menn? Jeg tror mange vil være uenige i at det er det de egentlig er. Ikke minst avhoppere fra ekstremismen som gjerne har helt andre historier om hvordan det var og hvordan de hadde det. Egentlig.

For få år siden markerte vi at det var 80 år siden 529 jødiske mennesker ble arrestert og deportert av norske politifolk, på ordre fra nazistene. Ni av dem kom tilbake. Ni. Holocaust var dehumaniseringens ytterste konsekvens. Det er farlig å møte folk som forfekter noe i nærheten av dette menneskesynet med nikking og relativistisk skråblikk. Selv med eksperter i baklommen.

En dokumentar må være fengende og det har skaperne lyktes med. Jeg tror imidlertid at de som har mest grunn til å være fornøyde, er de som med sladdet kropp strekker opp høyrearmen i dokumentaren.